Svinesund-tilnærmingen vekker alltid sterke energiske reaksjoner i kroppen min. Den svensk-norske grensen er noe uforklarlig rart. Det er ikke overraskende at det er her det ganske nylig har åpnet seg et tenkt skille mellom disse to nasjonene. Her dukker steinene merkelig opp fra tåken, som en velkomstfest. Eller kanskje bøddelen?

Utenfor denne grensen venter et magisk land, men også noen ganger hardt. Selv i sommermånedene kjenner jeg en slags indre spenning her. Det er en rasjonell grunn til dette. I Norge er ikke parkering gøy. Husene ligger ofte på steinene som ligger langs veiene langs fjordene. De har knapt en smal stripe for å parkere en bil. Lastebilparkeringsplasser er ikke lett å finne her. Det er imidlertid lettere lenger nord.

Min favorittstrategi for Norge er «raskt inn, raskt ut». Dette kan selvsagt gjelde ulike livssituasjoner.

Men hva om du ikke kommer inn? Kroppsfysiologi har sine fortollingsmetoder, men hva skal jeg med denne norske tolleren som har undersøkt tolldokumentene for lasten min i over en halvtime?

Jeg står ved skranken og sjåførene skifter raskt til tilstøtende skranker. Den ene kommer og den andre går. Parkeringsplassen foran tollen blir tømt og fylt. Jeg er den eneste her, sitter fast som en gjerdestolpe, og lurer på hvor det gikk galt.

Min første erfaring med norske skikker var merkelig. Jeg var like spent på sommeren i Norge som en liten gutt som pakket opp gaver. Noen ganger er det litt av et sjokk å gå ut av førerhuset på en lastebil i solen og se andre sjåfører av alle mulige nasjonaliteter, skikker og kulturer på nært hold.

Og det er akkurat slik tollkontoret ser ut. Det er en blanding av ulike stemmer og «lukter». Hver sjåfør er helt forskjellig. Her vil du møte skitne tramper så vel som gutter i bag. Jeg har vært her og sett på en slik en stund nå. En mørkebrun veske, elegante strøkne bukser og svarte dresssko, som jeg skammer meg over å presentere Praha-fortauet med. Hele hans vesen passer ikke inn i lokalmiljøet i det hele tatt.

Jeg ser ham gå ut og lurer på om han setter seg inn i en av de parkerte lastebilene eller om bilen som drar den gigantiske yachten på en vogn venter på ham. Jeg vil ikke vite mer. Den slitne stemmen til den norske tolleren snakker til meg. «Bli med meg,» sa han tørt. Jeg stivnet litt. Døren åpnes og to væpnede vakter eskorterer meg til enden av en smal korridor som ser ut som lyset i enden av en tunnel. Hva kunne ha skjedd?

Jeg slipper inn i et lite øde rom hvor det er et bord og et lite kjøkken. «Ta en kaffe og vent på oss her et øyeblikk,» beordrer tollerne. Jeg blir bedt om nøklene til lastebilen og alle identifikasjonsdokumenter. Jeg merker at jeg fortsatt har mobilen i hånden og at de la den igjen. Ja, faktisk ville jeg ta et bilde av den kjekke fyren i vesken og sende det til Sergey. Men til slutt var det flaut for meg.

De siste solstrålene skinner gjennom et lite vindu på toppen av veggen. På det tidspunktet hadde jeg allerede planlagt å være over Oslo. Stek kjøttbollene på en gasskomfyr og nipp til litt kald øl. I stedet er jeg på basetollen. Her vet vi virkelig ikke dagen eller timen, og alt er annerledes.

Jeg lurer på om jeg skal ringe sjefen, men jeg vet ingenting enda. Jeg aner ikke hva som kan ha skjedd. Forsendelsen av nedkjølt fruktjuice fra den danske ringen skjer nøyaktig ifølge avisene. Jeg prøver å huske formen på tolldokumenter og varelisten. Jeg tar ikke med meg noe upassende inn i hytta, bortsett fra noen bokser med øl. Jeg har tatt flere røntgenbilder her og de har aldri funnet noen våpen eller smugleri.

Men dette vil bli forklart snart. Ordene til Eckhart Tolle kommer til tankene, og oppmuntrer meg til å akseptere nærvær som det er. Ingen grunn til å stresse. Det er rart, men ordene hans fungerer. Til tross for alt dette er jeg i ganske godt humør, men det er i ferd med å forlate meg. Døren åpnes og en toller som jeg ikke kjenner igjen kommer inn. Jeg har allerede møtt de fleste av de ansatte her i dag, smiler jeg.

Han setter seg overfor meg og legger fraktdokumentene og dokumentene mine på bordet. Det er ikke noe fiendtlig i ansiktet hans. Om noe ser han litt underholdt ut. Vaktene som huset meg her ser på ham. «Lasten er fin,» sa tollsjefen sakte. Det er heldig at jeg snakker svensk. De har tydeligvis ofte språkproblemer her. «Men det er et lite problem,» fortsetter han. – Lasten skulle fortolles i København. » Og jeg kjenner uttrykket fryse i ansiktet mitt. Jeg bringer papirene nærmere meg og ser etter detaljene i tollreferansen. «Det er ingenting her», fortsetter tolleren. Vi oppdaget først i systemet at referansen er registrert på tollkontoret i København.» Jeg får vite at alt er sjekket med avsenderen av varene og at transportøren vår også har bekreftet alt.

Tollsjefen trekker på skuldrene. Og jeg vet hva det betyr. Jeg må tilbake til København og rydde lasten der. Jeg skjønner ikke hvorfor i København i det hele tatt, men jeg kommer nok ikke til å tenke på det nå. Men tolleren tar meg ut av tankene. «Det er fortsatt et problem,» sa han. Håret mitt begynner å bli litt krusete nå. Hvilken annen ulykke vil sannsynligvis falle på hodet mitt.

Jeg kan ikke gå tilbake fordi jeg allerede har kommet inn på norsk territorium. Jeg har ikke lov til å fortsette uten tillatelse og det er ingen måte å snu fordi motsatt retning er atskilt med en barriere.

Dette trekket kalles derfor «Checkmate» i sjakk. Og jeg ga det til meg selv. Ingen kan gjøre det. Men jeg holder meg alltid rolig og nipper sakte til kaffen fra koppen. Mitt uttrykk er ikke forferdet, heller ikke fraværende eller resignert. Jeg viser ikke det minste spor av irritasjon. Eckhart Tolle ringer fortsatt i ørene mine. Det er som om jeg vet at dette er en test og at avhengig av hvor rolig jeg er innenfor den, vil alt skje deretter. «Dette er en alvorlig situasjon,» sa jeg diplomatisk, men halvt for meg selv. Jeg børster barten over haken og trekker pusten dypt. Jeg lurer på hvor lenge drivstoffet i dieselkjøleaggregatet vil vare. Det er dette som plager meg mest for tiden. Et papirproblem er én ting, men å la en juicebil av høy kvalitet gå dårlig er en annen.

Jeg vil si denne bekymringen høyt. Og det ser ut til at min holdning imponerte en del tollerne. Jeg forteller dem at jeg i det minste må fylle drivstoff på kjøleenheten et sted før situasjonen er løst. Juicen trenger sine fem grader og det er veldig varmt ute, selv om solen allerede er i horisonten. Han snur seg bort fra meg et øyeblikk og rådfører meg stille om noe. Jeg fortsetter å tenke. Noen gjorde en feil. Kanskje jeg har laget den. Men jeg håper at sunn fornuft vil seire over løgner og byråkrati og tillate meg å i det minste hamstre. Jeg vet ikke hvem som skal forklare leverandøren at all saften som ble importert til Norge gikk gjennom kanalen til tollen, bortskjemt.

Det virker som gutta tenker det samme. «Vi lar deg forlate tollen og snu ved avkjørselen noen kilometer inne i Norge. » Han signaliserer til meg at han vil lukke øynene og ikke se noe. En klype håp strømmer gjennom årene mine. Kanskje de lar meg gå gjennom svenske tollen på den andre siden og returnere til Danmark. Og det er akkurat det som skjer. Etter å ha snudd plattformen i motsatt retning, står jeg fritt til å fortsette tilbake. En stein på størrelse med steinen jeg passerer faller fra hjertet mitt. En bil med slått av lyktene dukker opp i bakspeilet. Selvfølgelig skal de ta vare på meg.

I dag gikk det veldig sakte i mål, men veldig fort ved avkjøringen synes jeg. Jeg går gjennom svensk toll og jeg har aldri vært her.

Jeg lurer på hva som til slutt imponerte tollerne. Var det min karisma, min iskalde ro eller frykten for råtten juice som selv de ikke ville kjøpe for en ramme? Jeg kan bare le av det nå. Selv om det er en bitter latter. Et annet problem dukker opp foran meg. Hvem skal trolig betale for de tusenvis av unødvendige kilometerne og de to Øresundsbroene?