Du ble uteksaminert fra politihøgskolen og jobbet som etterforsker i nesten 20 år. Hva fikk deg til å skrive?

Jeg har alltid likt å lese. Jeg husker da jeg fortsatt gikk på skolen, likte jeg å legge til ord i setninger for å endre betydningen. Men jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli forfatter. Det var alltid en hobby helt til jeg kom til et visst punkt i livet mitt da det var på tide å begynne å gjøre det mer.

Min første bok er basert på en sann forbrytelsessak, det skjedde på min første dag som patruljemann. Denne gangen ble en eldre mann funnet brutalt myrdet i sitt eget hjem. Det var veldig spesielt for meg å jobbe med det på den tiden – å gå inn i det huset og se at det hadde vært en kamp der før den endte i gangen der drapet er produsert.

Det er en følelse som er vanskelig å beskrive, men jeg skrev om den fordi jeg ville sette ord på opplevelsen. Da boken endelig ble utgitt, var det 9 år etter drapet og den var fortsatt uløst. Faktisk er det fortsatt ikke løst. Så i min første bok tilbyr jeg en løsning på denne forbrytelsen. Jeg ville opprinnelig bare skrive denne boken, men siden den var en så stor hit, har jeg allerede skrevet sytten.

Gitt at du absolutt henter inspirasjon fra dine virkelige erfaringer som politi, tror du at bøkene dine kan være lærerike – enten det er for kriminelle eller politifolk?

(ler) Kanskje litt for begge sider. Bøkene mine er de mest lånte i fengselsbibliotekene. Fangene forteller meg at de vil vite hvordan avhørslederne tenker.

Fordelen min med å skrive er at jeg virkelig jobbet som detektiv. I bøkene mine ønsker jeg å ta med leserne mine til saker de ellers ikke ville hatt tilgang til. I mange år har jobben min vært å møte ofre for alvorlige forbrytelser eller deres etterlatte. Jeg hang også med de som begikk disse forbrytelsene. Å stå ansikt til ansikt med alle følelsene deres var veldig viktig for meg, og jeg prøver å innlemme det i bøkene mine også.

Bøkene mine er da litt «true crime». Men jeg tror ikke noen har lært å begå forbrytelser fra bøkene mine. I tillegg til fanger er bøkene mine også populære blant politifolk, forresten.

På den annen side, kan din erfaring være et hinder for skrivingen din? Hvordan samhandler de med fantasien din?

Det er et godt spørsmål. Jeg skriver realistiske detektivhistorier, så jeg har for eksempel ikke råd til å skrive om seriemordere. Vi har aldri hatt en i Norge. Jeg snakket bare om det i boken min Hounds fordi det er denne amerikanske seriemorderen og han gjemmer seg i Norge.

Når du ser eller leser mysterieromaner av andre forfattere, pleier du å korrigere dem fordi de er for urealistiske?

Nei jeg bryr meg ikke. Hvis historien er velskrevet og interessant, har jeg ikke noe imot om den ikke er veldig realistisk. Men jeg leste nylig en bok der flere fingeravtrykk ble funnet på et åsted. Tilsynelatende skulle det være en kvinne og to menn. Det hele var basert på at man ikke visste hvem hannen tilhørte. Men du kan egentlig ikke skille kjønn fra et fingeravtrykk. Det virket litt rart for meg.

Hva synes du om den økende populariteten til podcaster for sann kriminalitet?

Jeg setter pris på. «True Crime»-podcaster omhandler ofte lukkede eller uløste saker. Min erfaring er at hver gang folk kommer tilbake til gamle saker, kommer det ut ny informasjon. Selv podcaster kan bringe oss et skritt nærmere å løse ulike saker.

Det er riktig at de første 24 timene er viktige under en etterforskning. Hvis du ikke får noen spor i løpet av disse, vil etterforskningen sannsynligvis bli veldig lang og vanskelig. Men når de 10, 20 årene går, burde det ikke være noen hindring. Tvert imot kan det hjelpe. Det kan skje at vitner snakker mer fordi de allerede er i en annen livssituasjon. Og selv i dette er «den sanne forbrytelsen» fordelaktig.

Hovedpersonen din, William Wisting, er en ganske normal gammel mann som ikke kjemper mot noen demoner. Tror du at du bryter stereotypen som andre mysterieforfattere har introdusert?

Ja, da jeg begynte å skrive om Wisting for 20 år siden, var jeg allerede lei av alle de fulle etterforskerne som kan løse saker på egenhånd. Jeg ville ha en hovedperson som så ut som politibetjentene jeg møtte på jobb.

Men noen ganger misunner jeg visse forfattere som bare har detektiver med demoner. Det er en klisjé, men jeg elsker å lese om dem. Wisting, derimot, utmerker seg som en ganske vanlig mann. Likevel trives den i bøkene. Jeg sier ofte at jeg ikke bare skriver om hva Wisting gjør med saker, men hva saker gjør med Wisting. Dette endres fundamentalt med hver bok.

I din nye bok, A Question of Guilt, diskuterer kommissær Wisting en sak som allerede er løst, men feil, ifølge Anonyme brev. Har du noen gang løst en løst sak selv?

Ja, min første bok er basert på en sak som fortsatt verserer i dag. Det var den drepte mannen, katten hans ble brutalt drept på samme tid. De skar opp magen hennes. Men skyldspørsmålet er allerede det fjerde bindet i serien min «kvartett av utsatte saker». Alle er basert på min personlige erfaring.

For eksempel, i 1999 hadde vi en sak om en ung jente som ble brutalt myrdet, og jeg brukte to år på å prøve å fange morderen hennes. Jeg trodde jeg hadde lyktes, en ung mann ble stilt for retten. Men til slutt var bevisene våre ikke nok, og han ble løslatt.

Etter femten år har imidlertid DNA-teknologien kommet langt. Etterforskerne bestemte seg for å ta saken opp på nytt år senere. De tok hudbitene som fortsatt var bak den drepte jentas negler fra måten hun kjempet mot drapsmannen. Til slutt viste det seg at DNA-et bak neglene hans var mannen vi måtte forlate.

Gitt forretningstemaet, var dette også en reaksjon på den økende bevisstheten om vold mot kvinner?

Du kan lett oppfatte det slik. Men i nesten hver eneste krim blir en vakker ung jente myrdet. I USA er det til og med en pris til en forfatter som skriver en bok der ingen kvinne blir skadet eller drept. Men det virker ikke som en god idé for meg. Kvinner lider og blir drept. Vi må skrive om det, ikke tie.

Manipulering av politifolk er også et viktig tema i boka. Tror du dette er noe norske politimenn ofte forholder seg til?

Jeg tror ikke det vil være noe stort problem. Temaet for boken handler mer om hvor lett det er å trekke for tidlige konklusjoner som til slutt ikke er sanne. Vi må huske at de fleste fanger er skyldige. Mange krimhistorier handler om personer som er urettmessig dømt, men i hvert fall i Europa sitter de fleste i fengsel av en grunn.

Men det er sant at A Question of Guilt begynner med at Wisting mottar et anonymt brev, og det er basert på min egen erfaring. Jeg har mottatt mange brev i livet mitt, inkludert anonyme brev. Det var en gang jeg fikk et brev fra en gal mann hver uke. I dem ga han meg nye ledetråder til en uløst drapssak. Jeg vet fortsatt ikke hvem det var, men ledetrådene var ikke sanne. Likevel var det en enorm invasjon av privatlivet og en merkelig tid i livet mitt.

Boken gir også mye oppmerksomhet til journalister. Hva var din erfaring med dem og hvorfor bestemte du deg for å inkludere dem i bøkene?

Jeg har god erfaring med dem, og prøver også å vise det i bøkene mine. Det er en klisjé at en reporter konstant vil være under føttene til en detektiv og prøve å hindre etterforskningen. Jeg har ingen slik erfaring. Ingen journalist har noen gang blandet seg inn i arbeidet mitt eller lekket informasjon til meg.

Tradisjonen med detektivromaner står veldig sterkt i Skandinavia. Hvordan forklarer du det?

Edgar Allan Poe skal ha skrevet den første mysterieromanen, men i realiteten gikk en viss norsk forfatter to år foran den. Denne tradisjonen er år gammel. Jeg har ikke en veldig god forklaring, men det er kanskje ikke så mye kriminalitet i Norge, så vi må lage det på bok.

Har du tenkt å fortsette å fokusere primært på detektivlitteratur?

Ja, jeg skal holde meg til det jeg er god på. Interessant nok kunne selv den norske dramatiker Henrik Ibsens skuespill tolkes som detektivromaner.