Norge er et land med betydelig industriell spesialisering. Olje og naturgass utgjør mer enn 50 % av eksporten og rundt 20 % av BNP. Takket være oppdagelsen av store oljereserver på norsk del av kontinentalsokkelen på 1970-tallet ble Norge et av landene med høyest BNP per innbygger i verden. Den betydelige veksten i levestandarden og rikdommen til dette landet skyldes imidlertid ikke bare gruvedriften i seg selv, men også en gjennomtenkt politikk for å forvalte inntekter fra naturressurser.

Slutten på oljeeventyret

Et resultat av denne politikken var opprettelsen av det såkalte Oljefondet (i dag offisielt kalt Statens pensjonsfond – Statens pensjonsfond). Hovedformålet med fondet var å akkumulere inntekter fra olje og oljeprodukter og sette dem inn på en egen konto administrert av Norges Bank. For tiden har Norge allerede brukt opp rundt 40 % av sine estimerte oljereserver. Fondet ble dermed opprettet som en garanti for økonomien og det sosiale beskyttelsessystemet i fremtiden, når råstoffet allerede vil være oppbrukt, noe som skal skje etter estimater og med samme utvinningstakt om ca 60 år. Nordmenn nyter ikke direkte så mye av oljeinntektene som det ser ut til.

Fondet har i dag et marked verdt rundt 7 billioner Norsk krone, eller rundt 20 milliarder kroner. Foreløpig er fondets fremtids- og investeringsstrategi et hett tema i norsk politikk, noe som også er bidratt av den svært lave oljeavkastningen i tidligere perioder.

Ikke bruk for mye

På 1970-tallet oppdaget Phillips Petroleum Company en stor potensiell forekomst mens de undersøkte bunnen av Nordsjøen. Norges første gruvestasjon til havs, Ekofisk, ble etablert og er fortsatt i drift i dag. Ekofisk lovet et stort økonomisk potensial, og med utvidelsen av gruvedrift dukket spørsmålet om hva man skulle gjøre med inntektene og hvordan man kunne akkumulere og øke dem bærekraftig. Opprettelsen av oljefondet på 1990-tallet var således et resultat av en nordisk sosialdemokratisk politisk modell, som først og fremst streber etter å opprettholde høy levestandard og velvære.

Det ble opprettet en strukturert investeringsstrategi for fondet, med en regel om at kun maksimalt 4 % av den kan brukes til å dekke statsbudsjettunderskuddet. Beløpet som kan brukes må heller ikke overstige mengden overskudd som genereres årlig av fondet. Eierne av fondet er offisielt alle norske statsborgere, det administreres av den norske sentralbanken, som rapporterer til Finansdepartementet i Kongeriket Norge.

Fondet er nå delt inn i to avdelinger: Statens pensjonsfond utland, som skal investere i utenlandske enheter, og Statens pensjonsfond Norwegian, som investerer i innenlandske selskaper og hovedsakelig opererer på Oslo Statsbørs.

Ansvarlig investeringsstrategi

For å sikre stabiliteten i fondets inntekter er det laget et forseggjort investeringsprogram som reflekterer norske interesser på sosiale og miljømessige områder og samtidig diversifiserer investeringsrisikoen. Fondets midler er investert i nasjonale og internasjonale selskaper og prosjekter, statsobligasjoner, og den siste tiden har det også vært en økning i investeringer i eiendom, som i fremtiden forventes å stå for en høyere prosentandel i investeringsporteføljen.

I løpet av sin eksistens har fondet blitt en av de største investorene i verden (det eier for tiden 1 % av alle omsettelige aksjer i verden) og investeringsstrategien har blitt en global indikator på troverdigheten til selskapet på grunn av dets sofistikerte.

Strategisk beslutningstaking, overlatt til Finansdepartementet, blir ofte kritisert, tidligere hovedsakelig på grunn av investeringer i uetiske prosjekter. De viktigste investeringsmålene er hovedsakelig selskaper som er aktive i energiråvaresektoren. Imidlertid er investeringsreglene nylig endret. I 2004 ble fondets etiske komité opprettet for å gi analyser og anbefalinger om hvilke selskaper som oppfyller disse kravene og hvilke selskaper som ikke lenger gjør og derfor ikke bør være gjenstand for ytterligere investeringer. Den tar hensyn til spørsmål som korrupsjon, menneskerettighetsbrudd, misbruk av barnearbeid, våpen- og ammunisjonsproduksjon, tobakksforedling eller selskapets uansvarlige miljøpolitikk. Hun var i Tsjekkia i 2010 ekskludert å investere i Phillip Morris CR as

Som et ledd i vern av miljø, vann og marine ressurser, investeres fondets midler kun dersom investeringsmålet oppfyller vilkårene under hensyntagen til miljøvern, reduksjon av utslipp og prinsippene for bærekraftig utvikling. Dette er ofte prosjekter som omhandler miljøspørsmål, og nylig har ansvarsaspektet i klimaendringer og investeringer i fornybare energikilder og deres teknologier i økende grad tatt i betraktning.

Fondet som politisk aktør

Oljefondet er også blitt et viktig tema i norsk politikk. Det store spørsmålet er fortsatt hvor mye offentlige utgifter som dekkes av fondets aktiva. Den ikke-overskridende grensen på 4 % av fondets midler, som kan brukes til å dekke statens utgifter, har i den senere tid blitt stadig mer diskutert. Den nåværende økonomiske planen krever å bruke 2,8 % av fondets eiendeler, som er det høyeste beløpet i fondets historie.

Lave oljepriser Debatten om fondets pengebruk intensiveres ytterligere, og det er ingen konsensus blant de viktigste politiske driverne. Problemet med å dekke statsbudsjettet påvirkes også av den norske befolkningens aldring og sosialpolitikkens raushet. Beltestramming på området allmennytelser og skattepolitikk, samt bruk av midler fra fondet, er fortsatt et av hovedtemaene i valgprogrammene til norske politiske partier.

Dette er grunnen til at spørsmålet om oljefondet vil redde en nå svært spesialisert økonomi og om dette fondet vil være bærekraftig på lang sikt fortsatt er et spørsmål for fremtiden.

Åpningsbildekilde: LC Nøttaasen