Asta, Norge / Fra våre spesialkorrespondenter – Her, i ørkenen, tre kilometer fra landsbyen Asta, tok tragedien som kulminerte for ti dager siden sin mørke form syv dusin nordmenns død.

Onsdag 4. mai 2011 kom en sending på seks tonn gjødsel til den geografiske gården i Breivik, som var nedslitt og etter norsk målestokk i dårlig forfatning. Men ikke for bøndenes behov, landbruket startet aldri her. Den eneste dyrkede åkeren i nærheten – nå okkupert av politiet – eid av en massemorder Anders Behring Breivik hørte ikke til

«Nei, ingen her hevdet å være bonde», sier politimannen bittert, som i en ånd av norsk anstendighet lar Aktuálně.cz-journalistene passere gjennom veisperringene ved gården. Alt han trenger er et pressekort.

Du kan ta bilder. Bare menn kledd i uniformer og også i beskyttelsesdrakter, slik at deres DNA ikke kan komplisere etterforskningen, skal ikke sees i ansiktet.

Etterforskere går alltid bare til låven med en maske over munnen. | Foto: Ludvik Hradilek

Perfekt dekning

Gården består av i alt fem bygninger. En stall, trolig beregnet for hester. Overfor et bolighus, en garasje for landbruksmaskiner og andre mindre bygninger, kanskje skur.

Husene er laget av smale, pene plater, som alle hus i regionen og i hele Skandinavia. Hvitt veksler med det typiske rødbrune.

Gården vaskes av den sprudlende elva – Glomma, den lengste i hele Norge. Selv den andre bredden forstyrret ikke morderens privatliv, fordi gården ikke er synlig derfra på grunn av de gjengrodde øyene i elva.

Morderen fant en hemmelig base, skjult for alle, i Asta, som har totalt 440 innbyggere fordelt på to bredder av elven. De nærmeste gårdene ligger noen hundre meter unna og er adskilt av en skog.

Breivik avledet naboenes eventuelle oppmerksomhet med en formell gest fra start. – Vi så ham aldri i bygda. Jeg vet bare fra hørselssanser at da Breivik flyttet inn, kom han for å presentere seg kort for naboene sine, sier Anita Grindeborg, bosatt i Asta. Breivik leide gården i vår.

En postkasse uten navn, en gård uten avlinger

Gårdene rundt ligger øde på en lørdag ettermiddag. Basert på lekene som er spredt rundt på eiendommen, bor det småbarnsfamilier her.

Bygget til Breivik er lite synlig fra hvor som helst. Dette kommer fra naboens gårdsplass. | Foto: Ludvik Hradilek

Ved første øyekast virker de mye ryddigere enn Breiviks. Bare sammenlign postkasser. Mens Beiviks naboer stolt viser navnene på eiendommene der og selve postkassene er dekorert med design av norske skogsdyr, skrev ikke den fremtidige massemorderen navn på boksen sin.

Ifølge norske myndigheter registrerte Breivik gården allerede i 2009. Den utdannede forretningsmannen, som tidligere drev et IT-selskap, lovet staten da at han skulle «dyrke grønnsaker, meloner og andre avlinger» .

Området Breivik valgte som stedet for bombingen som tok livet av åtte mennesker i Oslo og fungerte som dekke for den påfølgende skytingen på øya Utoya, ser ikke ut til å være et landbruksparadis.

Landsbyen Asta, hvor gresset klippes lørdag ettermiddag og innbyggerne soler seg i hagen, er hovedsakelig hjemsted for folk som for det meste jobber i nabobyen Rena.

Breiviks fjerne nabo, fru Grindeborg, jobber der som regnskapsfører. – Det er ikke mange bønder her i området, og hvis det er det, er de oppe i åsene og dyrker stort sett bare korn, forklarer kvinnen.

Ung fremtredende mann i den dype skogen

Breivkas infernalske verksted hadde svært forseggjort mimikk. Det er vanskelig å si hvor lenge og hvor nøye han søkte etter stedet. Selve byen Rena ligger 170 kilometer nord for Oslo, tapt «i midten av ingensteds», som lokalbefolkningen sier. Og du må ned enda lenger mot Asta fra horisonten, via en sti parallelt med hovedstien og som forviller seg inn i de lokale skogene.

Foto: Rundt Glommaelva nordover til Rena og Asta til drapsskjulet:

Den smaleste trebilbroen man kan tenke seg fører til landsbyen. Det er vinglete. Selv i en slik ørken gjemte Breivik seg for øynene til omgivelsene tre kilometer unna, hvor han tok permanent tilflukt omtrent en måned før angrepet.

Selv om han gjemte planen sin bak murene, reiste han hit og dit til Rena i nærheten. For å handle, spise, drikke øl og gå til frisøren.

Med designerklær og en bærbar datamaskin i hånden så han for urban ut etter lokale standarder. Og etter lokalbefolkningens minner behersket han ikke norsk bondeslang.

Dette kan ha vært litt mistenkelig.

Hva gjør denne unge mannen her? Selv om noen begynte å stille spørsmålet, ville de ha vanskeligheter med å se ulykken stille og rolig vokse bak den flisete fasaden på Breiviks Geofarm.