Skjebnen til palestinere i Vest-Jordanland (Westjordanland), okkupert av Israel siden 1967, er utvilsomt vanskelig. Det er enda vanskeligere for dem på Gazastripen. Palestinsk frustrasjon og aggresjon er derfor forståelig både rasjonelt og følelsesmessig fra dette perspektivet.

Men utseendet bedrar. I dag er ikke Israel ansvarlig for skjebnen til palestinerne på Gazastripen. Til tross for massiv motstand fra Benjamin Netanyahu og andre, ble dette territoriet fullstendig «renset» i 2005 av «hauken» ropt av Ariel Sharon, daværende statsminister i Israel. «Et territorium i bytte mot fred» – dette var hans håp i betydningen av verdens generelle anbefalinger, som vi fortsatt hører i dag. I motsetning til Midtøsten-opplevelsen.

Disse anbefalingene viser til suksessene til Willy Brandt i 1969 og Helmut Kohl i 1990, det vil si Tysklands «østpolitikk» og samlingen av landet oppnådd av Kohl. Politikken som er beskrevet her har vært en suksess.

Det er noe annerledes i Midtøsten

Siden 1947 har palestinske ledere hatt mange alternativer for å skaffe seg territoriet og dermed en uavhengig stat. På samme måte var den ofte avhengig av støtende vold, hvis resultat var «seirer» som i realiteten ikke bare betydde militære, men også politiske nederlag. Mens volden radikaliserte det israelske samfunnet og dermed dets regjering, ble skjebnen til den palestinske befolkningen forverret hver gang. Slike «seirer» går tilbake til våre dager. De dokumenterer den strategiske inkompetansen til den palestinske ledelsen på det politiske domenet. Disse lederne forstår ikke at bruk av vold bare gir mening når den når politiske mål.

Det følger at politiske ledere er ansvarlige for den forståelige frustrasjonen til den palestinske befolkningen. Selv i disse dager ser det ut til at palestinernes tilsynelatende seier i deres «krig mot Hamas» snart vil bli en palestinsk bakrus.

Den konfliktuelle virkeligheten i Vest-Jordanland (Westjordanland) har også mange forspill. Det er i grunnen det samme som på Gazastripen, men detaljene er forskjellige. Alle som undervurderer den politiske handlings- og reaksjonsmekanismen forveksler årsak og virkning.

Grunnskjemaet er lagt ved resolusjonen fra De forente nasjoners generalforsamling av 29. november 1947 i betydningen å dele det britiske Palestinas territorium i en miniatyrstat Israel og en større palestinsk stat. Israelerne godtok, gjennom sammenbitte tenner, men de palestinske lederne avviste beslutningen og erklærte krig mot de palestinske jødene 30. november 1947. De vant. Arabiske stater kom palestinske brødre og søstre til unnsetning – og tapte også. Imidlertid okkuperte de det gjenværende territoriet beregnet på palestinere. Transjordan annekterte Øst-Jerusalem og Vest-Jordan, og landet ble Jordan takket være begge breddene av Jordan-elven. Men befolkningen var tre fjerdedeler palestinere. Fra dette synspunktet var det påfølgende tapet av det nevnte territoriet snarere en demografisk stabilisering av Jordan – selv om resten av Jordan forble mer eller mindre palestinsk.

Camp David-avtalen

Gazastripen ble administrert av Egypt fra 1949 til den ble ervervet av Israel i 1967. Camp David-avtalen fra 1978 og fred mellom de to statene betydde autonomi for de to regionene – vest for Jordan og Gazastripen. Dynamikken i hendelser som var planlagt på den tiden, ville ha ført til opprettelsen av staten Palestina. Men under Arafats ledelse stolte palestinerne på vold. Mens det i 1978 bodde 1900 fordrevne jøder (nye bosettere) i det vestlige Jordan, er antallet i dag 700 000. Nok en «seier» for palestinerne, nok en frustrasjon de er selvpåført.

Oslo-avtalen

Den norske Oslo-avtalen mellom Israel (Rabin og Peres) og Arafats PLO tillot Palestina å gjenvinne håpet som gikk tapt i 1978-79, etter den første Intifadaen i 1993. Men også her har palestinerne fokusert på terror fremfor demokrati. Dette ble gjentatt i 2000/01 da Israels statsminister Ehud Barak tilbød Arafat Vest-Jordan med Øst-Jerusalem som hovedstad. Reaksjon frem til 2005: det andre palestinske opprøret. Nok en gang «vant» palestinerne, noe som betyr at de tapte. Dette ble fulgt av den nevnte oppgivelsen av Gazastripen av israelerne. I september 2008 gjentok Israels statsminister Ehu Olmert Baraks tilbud til Arafat. Ingen svar. Tvert imot, Ahmud Abbas, valgt i 2006, inkluderte palestinske familier som «martyrer falt i kampen mot Israel» med høye økonomiske «belønninger». Han gjenopprettet imidlertid ikke orden i det administrerte territoriet – og til dags dato har det ikke vært avholdt valg.

Den konstante «NEI»-effekten

Dette konstante «NEI», kombinert med terror, gjorde at de arabiske statene sakte men sikkert begynte å ha «fulle tenner». Derfor begynte de å lete etter en vei ut av normaliseringen av forholdet til Israel. De forente arabiske emirater, Bahrain, Sudan og Marokko ligger i front, etterfulgt – absolutt ikke sist – av Saudi-Arabia (men forhandlingene er nå suspendert – anm. fra KN-redaksjonen). Disse arabiske statene ønsket å dra nytte av israelsk kunnskap, Israel, derimot, fra sin økonomiske makt og sitt ønske om å fornye seg.

En annen «effekt» av det konstante «NEI» og terror har vært den nevnte økningen i antall israelske bosettere – og hva mer er, eksplosiv. Samtidig har antallet «fredsaktivister» i Israel gått ned og antallet fanatiske sjåvinister og religiøse fundamentalister har økt farlig.

Det internasjonale samfunnet orienterer seg også etter en annen vellykket «Midtøsten»-modell, nemlig den egyptisk-israelske fredsavtalen av 1979. Som en del av denne avtalen ryddet Israel fullstendig på Sinai-halvøya, ervervet i 1967. Og han fikk fred. Selv om denne freden forble «lunken» på et samfunnsnivå, fungerte den perfekt med unntak av «mellomspillet» til den islamistiske presidenten Morsi i 2012/13.

En annen «empirisk modell av Midtøsten» var dessverre mislykket.

I mai 2000 forlot Israel Sør-Libanon, vunnet i 1978 av Ehud Barak. Men i stedet for den ønskede freden, faller fortsatt raketter fra den iransk-finansierte terroristen Hizbollah-militsen mot Israel i dag. Hizbollahs eksempel følges i dag av Hammas og Jihad. Etter Israels tilbaketrekning fra Gazastripen ble disse terrororganisasjonene undertrykt av Fatah, dens moderate rival. I regi av Iran har de etablert et terrorregime som stadig truer Israel. Hamas og andre palestinske terrororganisasjoner er klar over at de strukturelt og langsiktig ikke er i stand til å beseire Israel og eliminere det som stat – som er deres endelige mål. Selv i den nåværende krigen kan de bare oppnå sin «seier» som tidligere. Den palestinske politikeren Issam Sartawi sa til folket sitt etter en høsten 1982: «Noen flere «seirer» av denne typen og palestinere vil bli funnet i Fiji». » Ekstremistiske palestinere «belønnet» ham for disse ordene ved å myrde ham i april. 1983.

Dette gjelder spesielt for Europa: vi trenger ikke bare å snakke om Midtøsten og Israel, men også vite mer om dem. Et «utvendig syn» kan sjelden erstatte en nyansert «innsikt» i en situasjon. Det er behov for å være mer «tilstede» når det gjelder «ledelsen» av Iran, som snart vil bli en atommakt.

En forkortet versjon av artikkelen av tysk-israelsk historiker og spaltist prof. Mr. Wolffsohn i Den sveitsiske avisen NZZ datert 10/12/2023 oversatt til tsjekkisk av Jan Vaněk, 17/10/2023.

Den konservative avisen tilbyr alle artikler gratis. Vår drift kan imidlertid ikke klare seg uten nødvendig økonomisk støtte. Hvis du liker den konservative avisen, vil vi være takknemlige for din hjelp. Kontonummer: 2701544173 / 2010 Takk!