4 minutters lesetid

«Venstremannen» Právo, som i årevis har spilt rollen som andrelinje agrofert-medier, fortsetter sin kampanje mot Babišs hovedmotstander, Petar Pavlov. Lørdag fikk presidentkandidat Pavel Fischer sjansen til å nyte sine fem minutter med «berømmelse» – som i et redaktørintervju forsøkte å hevde at det grunnleggende problemet i tsjekkisk politikk er forholdet mellom militær og sivil politikk.

Først noen fakta som bakgrunn. Kandidat Petr Pavel er hærgeneral i reserven – hans militære karriere er over. I verden er det ganske vanlig at eks-soldater fra demokratiske land er aktive i politikken. Dwight Eisenhower, som sendte fallskjermjegere for å føre tilsyn med desegregeringen av utdanning, var sannsynligvis ikke en av USAs verste presidenter. Og Charles de Gaulle representerer på sin side grunnleggeren av den franske femte republikk. (Uansett hva man måtte mene om hans konstitusjonelle reform, var det faktum at han var i militæret ikke et problem å vurdere.)

Kandidaten Fischer, selvfølgelig ikke vær lat med å male djevelen på veggen. Ifølge ham bærer «bare Lukasjenko» uniform blant statsoverhoder i Europa i dag, noe som skal indikere at kandidaten Pavel på en eller annen måte er av samme type.

Men herr Fischer er uheldig med sitt spill om det angivelig forestående militærdiktaturet. Ikke bare er det arkivbilder av president Václav Havel i slottsvaktuniform, med sabel. Ulike europeiske statsoverhoder dukker opp ganske ofte i militæruniform – nylig så vi for eksempel den nye britiske kongen Charles III i den. Kong Filip VI av Spania har igjen rangen Generalkapteinsom representerer ekvivalenten til en feltmarskalk, og bl.a deltok i NATOs Trident Juncture-øvelse i 2015 i uniform. Også Kong Harald V av Norge går rundt i uniform, akkurat som Kong Philippe av Belgia. Det er på samme måte Svenske kong Carl XVI Gustaf. Henri, storhertug av Luxembourg, er tilsynelatende nok et eksempel på en moderne europeisk «diktator». Og hvis noen kanskje innvender at vi i alle de nevnte tilfellene snakker om konstitusjonelle monarkier, han burde forklare dette til den nåværende presidenten i Irland, Michael D. Higgins.

Imidlertid understreket Pavel Fischers intervju for Právo noe – nemlig to viktige fakta.

For det første vet kandidat Fischer svært lite om samtidens Europa og dets statsoverhoder, så hvis han skulle bli president, kan han lett få problemer på den internasjonale scenen.

For det andre viser kandidat Fischer selv en svakhet typisk for tsjekkisk postkommunisme som etter normaliseringskulturen fundamentalt sett ikke er i stand til å skille mellom privat og offentlig interesse.

Det er i det tsjekkiske demokratiets interesse at en person som tar til orde for beskyttelse og tyveri av offentlige midler, slik han sitter der nå, ikke lenger sitter på slottet. Slik at det ikke er noen som setter sine private følelser over statens interesser ved enhver anledning. Nemlig slik at Andrej Babiš ikke drar dit før straffesak.

Egoet til kandidat Fischer, som allerede har mislyktes i presidentvalget én gang, vil imidlertid ikke tillate ham å støtte Babišs mest lovende motstander. Tvert imot, han varmer heftig sitt personlige spytt på den populistiske brannen som truer med å oppsluke det tsjekkiske demokratiet.

Soldater er opplært til å vite når de skal ofre sin egen fordel eller til og med sine liv for det større beste. Politikere, og spesielt mange tsjekkiske politikere, vet ofte dette. I hengemyren til post-kommunismen blir allmennheten fortsatt bare sett på som en nyttig fiksjon som tillater privat selvpromotering eller til og med tyveri.

Hovedbudskapet i Fischers intervju for Právo er at det ville være overflødig og uønsket å stemme på slottet til denne personen som ikke ser ned på nesen.

656