I stedet for langt sengeliggende, tidlig oppdagelse, behandling i akuttmottaket og deretter ty til ambulant eller samfunnstjeneste – er dette en av hovedoppgavene i reformen av psykiatrien, som pågår i vårt land i mer enn ti år. Når en pasient må ligge lenger på et psykiatrisk sykehus, må han dra nytte av individualisert behandling i et vennlig miljø som oppfyller kvalitetskriterier. Store, lite imøtekommende institusjoner hvor pasienter oppholder seg over lengre perioder er en av årsakene til stigmaet som psykiatrien rammer. Dette gjenspeiles følgelig også i at det mangler leger og sykepleiere. Problemstillingen ble tatt opp på Zdravotnické deník-symposiet med tittelen Psychiatry – Management and Economics of Care, som ble holdt 20. februar i Praha.

«Store sykehus sparer oss for mye ressurser, men ofte på bekostning av at spørsmålet gjenstår om oppholdsstandarden er det vi ser for oss på 2000-tallet. Men hvis vi begynner å gjøre noe med normoppholdet på psykiatriske sykehus, vi vil redusere kapasiteten deres for pasientene som er der nå. Hvis vi ønsker å humanisere oppfølging og langtidspleie, har vi en enorm infrastrukturgjeld, sier Tomáš Kašpárek, leder for psykiatrisk klinikk ved Brno University of Applied Sciences , rådgiver for helseministeren og visedekan ved Det medisinske fakultet ved Masaryk University.

Dermed må avinstitusjonaliseringen følges av et visst antall andre skritt som griper inn innenfor rammen av reformen av psykiatrien. Og før påfølgende senger begynner å kuttes, må det sikres at pasientene får et sted å få pleie.

«Fra begynnelsen prøvde vi å bevege oss mot en balansert omsorgsmodell. Vi gikk ikke ned på veien for ren utvikling av samfunnsomsorg og kansellering av sykehusinnleggelseskapasiteter, men på banen til polikliniske områder og lokalsamfunn pluss tilgjengeliggjøring av akutt Dette er det største avviket fra strategien for reformen av psykiatrien, da vi ønsket å rette akuttbehandlingen i hovedsak til somatiske sykehus, men dette var ikke vellykket. Enkelt faktum å sette opp finansiering, finne midler og motivasjoner tok så lang tid at utviklingen behandling på generelle sykehus ble utført på en minimal måte», understreker presidenten for Czech Society of Psychiatry, Simona Papežová.

Å bli kvitt de følgende sengene helt er en illusjon for oss

De andre planene går imidlertid i oppfyllelse, så etter utviklingen av andre typer omsorg er det en nedgang i antall ettervernsenger. På den annen side, for øyeblikket, er det illusorisk å tro at vi helt kan forlate disse sengene i nær fremtid.

«Alle snakker om sykehusoppfølging i psykiatrien som noe dårlig, som burde forsvinne og ikke bør eksistere i det moderne vestlige samfunnet. Jeg har jobbet lenge med dette og kan med god samvittighet si at vi aldri vil ha så mange ressurser som Norge eller noen av de andre nordiske landene, så vi kunne bruke oppfølgingssykehusmodellen og kunne organisere for hver pasient to eller tre assistenter som fulgte ham permanent og hjalp ham på hans livsreise i samfunnet. Vi ser derfor etter en alternativ tilnærming, som i stor grad materialiserer seg for oss på psykiske helsesentre, når vi også klarer å redusere antall senger i psykiatrisk ettervern, sier VZP-nestleder Jan Bodnár.

Tomáš Kašpárek er også enig i at Tsjekkia ikke kan klare seg uten senger i ettervern eller langtidspleie. «Det er en populasjon av pasienter som trenger pleie lenger enn tre måneder i sengen. Dessuten har vi foran oss en tsunami av geronto-psykiatriske pasienter, som vi ikke har kapasiteten klar til – i hvert fall ikke på bostedsnivået der vi se for deg at våre foreldre og besteforeldre lever.Det vil derfor være nødvendig å bruke kapasiteten til psykiatriske sykehus og investere i dem slik at omsorgen ytes der på en human måte.Psykiatriske sykehus har derimot begrenset kapasitet , og hva kjønnspsykiatrisk omsorg krever er utenfor deres kapasitet, så vi må tenke mye på hvor omsorgen skal være, sier Kašpárek.

Premium for kvalitet

Forsikringsselskapene forsøker derfor å støtte transformasjonsplanene til psykiatriske sykehus, i forbindelse med hvilke påfølgende sengeplasser reduseres. På den annen side bør disse institusjonene gi spesialisert omsorg, som for eksempel geronto-psykiatrisk omsorg, de vil også ha ansvaret for beskyttelsesomsorgen, og noen psykiatriske sykehus vil fortsette å hjelpe til med akuttbehandling. Imidlertid er transformasjon også noen ganger hemmet av mangelen på nødvendige sosiale tjenester, inkludert samfunns- og boligtjenester, som for tiden generelt sett er på grensen av deres kapasitet.

– Botilbudet i sosiale institusjoner vil trolig måtte styrkes, med at det blir større tilgjengelighet på helsetjenester, spesielt innen psykiatri og geriatri, legger Tomáš Kašpárek til.

Samtidig vurderes transformasjonsplaner som inkluderer endringer i sengekapasitet, kontrahering av spesialisert omsorg, men det legges også vekt på kvalitet. «En del av reformtrinnene var også en kvalitetsvurdering, hvor det ble gjort innspillskartlegging for å vise hvordan omsorgen ser ut og hvordan sykehusene kan bli bedre. Foreløpig har vi resultatene av kvalitetsvurderingene. kontroll av sykehusene, hvor kvalitetsendring tydelig er synlig – i individuell tilgang, tilgang til begrensninger, respekt for menneskerettigheter, håndtering av klager, ansettelse av jevnaldrende og mange andre kriterier. Selv helseforsikringsselskapene aksepterer det som en del av premiene, så det er ikke bare å si opp noen av sengene, men om å gi kvalitetsomsorg, og om det kan gis i ambulansene eller i samfunnet, vil vi gi det på den måten,» oppsummerer Simona Papežová.

Som under Østerrike-Ungarn

Uansett er det riktig at det må investeres i psykiatriske sykehus i fremtiden, av flere sammenhengende årsaker. En av dem er behovet nevnt ovenfor for spesialiserte senger, behovet for å menneskeliggjøre miljøet og også få personalet til å jobbe i virksomhetene. Samtidig er det lite imøtekommende miljøet nå en stor medvirkende årsak til stigmatisering av hele feltet, noe som også påvirker antall personer som er villige til å gå inn i psykiatrisk arbeid.

«Fagtet er stigmatisert – trolig er det vanligste begrepet stigmatisering av psykiatriske pasienter, men helsepersonell som jobber i psykiatrien er også stigmatisert. Dette, kombinert med de institusjonene vi har i psykiatrien, som fortsatt eksisterer siden Østerrike-Ungarn-epoken. skaper en mage og en holdning i samfunnet til alt som har med spørsmålet om psykisk helsevern å gjøre.Reformen går i riktig retning fordi vi klarer å bekjempe stigmaet institusjonelt stigma, som har betydning for systemisk stigmatisering og kan også ses i økningen i antall pasienter som søker omsorg, sier Jan Bodnár.

Martin Hollý fra Beroun Mental Rehabilitation Center ser dette på samme måte med optimisme. «Jeg tror at investeringene til IROP i miljøet til bygningene som er renovert vil manifestere seg i en viss tidshorisont. For en medisinstudent som kommer for å gjøre praksis ved et nedslitt psykiatrisk sykehus som Bohnice, kan dette være det avgjørende. faktor i valg av annen spesialitet.Psykiatrien består ikke av bygninger og korridorer, men av leger og sykepleiere, men den har sin grense – og overskrider man det materielle og tekniske utstyret resulterer dette i langvarig stigmatisering av omsorgen og det faktum at unge ikke velger faget, forklarer Martin Bare.

Ifølge ham kan Beroun Mental Rehabilitation Centre under bygging, som hører under helseholdingselskapet AKESO, også bidra til å endre situasjonen ytterligere til fordel for psykiatrien. Dette vil gi omsorg i et toppmoderne miljø og ved å bruke en rekke nye teknologier, for eksempel døgnbelysning eller virtuell virkelighetsterapi.

Hjertet i avinstitusjonalisering, selv om humanisering av miljøet er en viktig del, bør være reduksjon av langtidsinnleggelser med parallell utvikling av tverrfaglige samfunnstjenester og akuttbehandling. «Målet er, for å si det rett ut, ikke å produsere langtidssykehuspasienter, fordi det ikke har noe grunnlag – verken medisinsk, eller økonomisk, og absolutt ikke menneskerettigheter», konkluderer direktør ved Nasjonalt institutt for psykisk helse, Petr Winker.

En stor takk for støtten til symposiet går til avholdelsen AKESO.

Foto: Radek Cepelak

Michaela Koubova