Det blir nok av «men» under de første episodene av den åttedelte serien, som kan sees på SkyShowtime-videobiblioteket. Og nettopp derfor er det ikke et svimlende skue av originalitet, men tilstrekkelig underholdende.

Den 56 år gamle kanadiske skuespilleren Kiefer Sutherland vil for alltid være Jack Bauer i detektivserien for mange seere 24 timer, hvis episoder fant sted i «sanntid». Den gang handlet det om terrorbekjempelse, liv på spill og store geopolitiske omveltninger.

The Rabbit Hole holder også farten oppe, uten mangel på eksplosjoner og brutale drap eller selvmord. Men samtidig er det et mye lettere prosjekt, selv om hovedpersonen lider av en rekke familietraumer, og på toppen av det har noen laget ham et like gjennomtenkt skur, som han vinner selv livet siden. Helten John Weir befinner seg plutselig på flukt, som bare er starten på et gigantisk puslespill som involverer mange deler.

De amerikanske skaperne av serien, Glenn Ficarra og John Requa, bryr seg ikke så mye om logikk og sannsynlighet. De vil alltid foretrekke en effektiv, morsom eller uventet vri. Weir omgir seg med kollegaer ingen ville forvente, ansiktet hans klistret konstant til skjermene i hovedredaksjonen. Samtidig er det uklart hvor mye av et offer han er og i hvilken grad – og i hvilke situasjoner – han holder relativt godt i tøylene.

Etter den ganske tydelig spilte første delen går serien i mange retninger, ikke bare til ulike steder i Weirs fortid og barndom. Det begynner også å se ut til at det kan være mer enn hevn på et individ.

Imidlertid, som mange historier i Skyshowtime-videobiblioteket, vipper også Rabbit Hole på kanten. Detektivserien med western-tema skrevet av Taylor Sheridan, regissert av den mest kjente Yellowstone, ertet publikum med en spesifikk unnvikelse, da de kroniserte utstøtte steder i periferien av sivilisasjonen, hvor fra hverandre, vold og ungdom var noe nesten romantisert. . Men samtidig snakket Sheridan om progressive emner, og skildret følsomt etniske og rasemessige spenninger.

Kaninhullet finner sted i selve «sentrum» av sivilisasjonen, på Manhattan, i New York, hvor finansstrømmene som påvirker verden omorganiseres. Skaperne avslører imidlertid ikke mye om linsen de ser på dette miljøet fullt av skarpe albuer, kynisme og råtten moral.

Det føles nesten som om hele serien ble filmet fra en konspirasjonsteoretikers perspektiv. Eller er det tvert imot et glimt inn i hodet til folk som jobber i spionasjeverdenen og de hemmelige tjenestene, som vet «mer», som vet at paranoia er på sin plass og at det er en viss sannhet i ethvert komplott? Hvis noen gang, vil avsløringen tilsynelatende først komme helt på slutten av dette kronglete spillet. Den siste episoden sendes i USA denne søndagen.

John Weir minner om de robuste cowboyheltene til Sheridan, og opererer til og med i en strengt «analog» verden. Selv om det er i stand til å lure alle, var det inntil nylig en «manuell» handling som klarte seg uten moderne teknologi. Weir gjør sitt beste for ikke å etterlate et digitalt fotavtrykk. Han har ikke smarttelefon, Internett er nesten et skittent ord for ham. Men med ansiktet hengende på gigantiske skjermer på Times Square, er det på tide å endre det.

The Rabbit Hole veksler hyperbole og komedie med en ganske rå thriller. Den bekymrer seg ikke for mye om hvordan tonen i individuelle scener endres for en punchline skyld. Noen ganger er det morsomt og uventet, men for hver ekstra brikke i puslespillet vokser følelsen av at betrakteren bare er en mus som blir drevet gjennom en labyrint.

Kiefer Sutherland som John Weir, Charles Dance som Ben Wilson og Meta Golding som Hailey Winton. | Foto: Marni Grossman

Og selvfølgelig: musen eller museflokken er definitivt publikum, siden Alfred Hitchcocks dager har vi visst at det å være et slikt prøvedyr i hendene på mesterregissører er en vesentlig del av kinogleden. Spørsmålet gjenstår om skaperne vil holde seg – ettersom minuttene går – til forsøket på å overraske for enhver pris. Vil det være mulig å se tilbake etter slutten og si at kaninhullet bød på mer enn noen katt.

Showets forfattere, Ficarra og Requa, elsker å forvirre publikum. i komedien Jeg elsker deg Philip Morris Fra og med 2009 blandet de også posisjoner og sjangere – selv da manipulerte de noen ganger følelsene, og nærmet seg samtidig homofile-temaet på en måte som kunne overraske både konservative og progressive publikum.

Nå er dette en verden av store maskineri, og seeren vet fortsatt ikke om de introduserer folks synspunkt, at en slags global organisasjon kontrollerer alt og alle. Eller til disse to faste samarbeidspartnerne – blant andre manusforfatterne til subversive og sindige anti-jule-komedier Julenissen er et monster – på den annen side, når du skrev visse overdrevne tegn, trakk hjørnene seg sammen?

Selv om oppløsningen ikke kommer, vil de drøyt syv timene med sending være «bortkastet» tid av relativt høy kvalitet.