Hvorfor valgte du en filmatisering av den Oscar-vinnende filmen?

Hun valgte hovedsakelig teater og hennes kollega Martina Kinská, som dramatiserte stykket. Fra før har Švand Teater erfaring med nordisk teater og bearbeiding av filmmanus, for eksempel av Lars von Trier. Jeg var fornøyd med avgjørelsen.

Ble rettighetshaverne plaget av trunkeringen sammenlignet med filmatiseringen?

Det gjorde ikke noe. Tvert imot er versjonen vi har installert den eneste autoriserte. Og Thomas Vinterberg og hans kollega Claus Flygare, som også var på premieren, insisterer nok på at den skal ha denne formen. Jada, det var noen små justeringer, men ellers er det en-til-en, noe som betyr at vår teaterversjon faktisk er deres versjon av tilpasningen.

Det vises litt, fordi fortellingen er litt kort, mer som en film. Ellers var Mr. Flygare veldig fornøyd så vel som agenten for det danske byrået. Selv om Thomas Vinterberg for tiden filmer noe i Praha, har han lovet å komme og se reprise.

Din teatralske behandling er mer visceral enn filmversjonen og spiller ut skjebnen til de fire heltene mer.

Du viser at du står overfor nok et vendepunkt i saften eller i livet. Tror du mange løser det med alkohol?

Selvfølgelig, jeg vet ikke. Men det var grunnen til at jeg ønsket å lage dette spillet. Ikke for filmen. Jeg likte ham ikke engang profesjonelt, men som publikum og kona og alle jentene er forelsket i Mads Mikkelsen, det er klart. Men jeg, som er femtien år gammel, er akkurat på den alderen.

Midtlivskrisen, som amerikanerne sier. Jeg kjøpte en sportsbil, jeg prøver å gå på treningssenteret, det ender nok så galt at jeg begynner å kjøpe en motorsykkel til og det blir helt flaut. Så det er noe.

Og heltene våre engasjerer seg også. Jeg fant det mye mer interessant enn bare historien om Marty som spiller prim i filmen, og det er greit. Men jeg tror den teatralske tilpasningen viser en rekke forskjellige varianter av midtlivskrisen. Og alkohol er et alvorlig problem i Tsjekkia, som Dr. Jakub Šimek sa.

Var han din rådgiver?

Ja. Og han sa at vi drakk mest i Europa.

Har du prøvd å opprettholde et nivå på en halv million om dagen som heltene i et teaterstykke?

Vel, definitivt ikke. Vi unngikk å prøve det, også fordi teatret som arbeidsplass er veldig farlig. Teknologien sviktet her, og vi syntes faktisk det var rart å gå halvfulle på jobb. Selv om det er det hovedpersonene prøver å gjøre. Men faktisk, Dr. Šimek bekreftet at han var klar over studien av den norske psykiateren Finn Skårderud om at en person er født med en viss mangel, som er representert av en liten mengde alkohol i blodet, tilsvarende omtrent en halv million. Skårderud sies å være enig i filmens ånd, selv om det er en litt feiltolkning av studien hans, en så liten oppspinn. Men vi prøvde hver for oss å lage en gnist individuelt.

Individuelt. Jeg ville ikke utdypet mer.

Så hva tror du stykket hovedsakelig handler om?

Vi gjorde klassisk psykologisk arbeid med figuren. Det er mer en indre smerte eller en indre frykt for ikke å kunne oppnå noe i livet ditt. Mr Šimek sa en interessant ting, som er at når du fyller femti og det er bursdagen din, begynner du å gjøre status. Men ethvert tilbakeblikk er begynnelsen på depresjon. For vi som art er skapt for å stå opp om morgenen og gå videre uten å tenke på hva som skjedde i går. Det er det mange som finner i teaterkarakterer. Faktisk er alle deres skjebner triste.

Tilhører Chlast sjangeren som du selv kalte intelligent tabloid?

Jeg foretrekker å si nei. Jeg synes det er litt mer alvorlig enn for eksempel verkene til den franske forfatteren Yasmina Reza, som nærmest er den hellige gral i slik historiefortelling. Hun gjør narr av parisiske eller metropolitanske intellektuelle. Enten fra sitatene til biomødre og biofedre i spillet God of Massacre eller i Three Versions of Life fra pseudovitenskapelige kretser. Men det virker på meg som han har en merkelig avstand til karakterene. Alkohol virker ganske visceralt for meg.

Underviser du fortsatt ved Ludwigsburg Art Academy? Tror du det er stor forskjell på tsjekkisk teater og tysk teater?

Ja, og jeg kan virkelig føle forskjellen. Det er selvsagt knyttet til det språklige området, den tysktalende har potensielt hundre og tjue millioner seere. Det er uforlignelig. Som et resultat har de mange flere, bedre subsidierte teatre. Og historisk kontinuitet er også viktig. Dette var diskontinuiteten gitt av førti år med kommunisme. Som et resultat er de også mer vant til hardere innhold på scenen og har ingen problemer med å se på teater som en ekte moralsk institusjon.

De har ikke noe problem med kontroversielle emner, og de trenger ikke spille for alle seere som her. Jeg tror den tsjekkiske offentligheten, i likhet med det tsjekkiske samfunnet, til syvende og sist er mer konservativ.

Hva gjør du videre?

Sammen med studenter forbereder jeg en gruppe tyske klassikere i Tyskland i samproduksjon med Nationaltheatret i Mannheim, hvor den berømte Schiller-festivalen arrangeres. Den handler om en gruppe tysk samtidslyrikk og rollen som dagens politiske og moralske forfatter. Det sies ofte at dagens poesi er representert for eksempel ved rap i visse miljøer, og man tenker på fordelingen av tale, eller rim, av skrift blant folk. Men relatert til det er det faktum at vi nylig feiret 1. mai i Mách, unge mennesker sto ved statuen hans, og det er bra.

Og jeg gleder meg også til å jobbe med vennen min Jaroslav Rudiš. Vi hadde en fantastisk mulighet på Nationaltheatret i Brno til å trekke frem noen av tingene hans og vise dem til folk.