Podbořany /INTERVJU/ – Hva betyr hundene hans for Podbořany-kjøreren? «Egentlig er det familien min. Først var det bare en hobby, men på en eller annen måte vokste det,» ler han.
Roman Habásko og hundene hans.
| Foto: idrettsutøverarkiv
Selv om han kommer fra Podbořany, hvor det ikke er mye snø, er han det Kjører fra Podbořany Roman Habásko det beste fra Tsjekkia. Og ikke bare der, hundesledene er blant de beste i Europa og verden. I dag realiserer han en av drømmene sine: Å løpe i Norge under Femundlopet. På endeløse snødekte sletter, men også i ekstremt fjellterreng.
Du har det ikke venstre og høyre. Det er slik det er?
Ja, du sa det riktig. Den stopper ved holdeplassen eller holdeplassen. Videre, her går vi. Til venstre er det ham, til høyre er det ji. Kontrollene brukes internasjonalt fordi hvis sleden din løper bort eller du faller av sleden, kan en annen kjører stoppe den uten problemer. Hunder forstår dette. Nitti prosent av kjørerne bruker dem.
Roman Habásko med hundene sine. foto: idrettsutøverarkiv
Vi har ikke mye snø denne sesongen, det var ikke engang før jul. Og hundekjøring er den viktigste snødekte og hvite sletten.
I år er det mer gjørmete og brune vidder (ler). Vi dro til fjells for snøen.
Så du ville sannsynligvis ha mye snø, ikke sant?
Selvfølgelig er det flott i snøen. Ikke bare var jeg lei av denne gjørmen, men også av hundene. På slutten av året regnet det mer, det var mindre kaldt, det var mye gjørme, og det er også mindre behagelig for hundene når de løper. Hundene og jeg har det mer moro med snøen. Vi dro alltid til Boží Dar, hvor vi trente, eller til Abertam i midten av desember. Der traff vi bare en kombinasjon av utholdenhet og hurtighet. Denne gangen ble snøen imidlertid ikke lenge, men til slutt falt den heldigvis senere og vi kunne komme tilbake.
Hvordan er det å forberede seg på en hundeslede uten snø?
Vi starter allerede på slutten av sommeren, vi er i gang. Vi starter opparbeidingen på grønne enger, jorder eller skogsstier. Vi starter fem-seks kilometer unna. Men med tiden øker kilometerne, og denne gangen har dessverre også gjørmen økt. (ler). Treningsøktene blir lengre, vi løper flere titalls kilometer. I desember sykler vi i cirka fem timer, hvor vi tilbakelegger mellom femti og åtti kilometer, avhengig av vanskelighetsgraden på treningen og terrenget. Enten trekker hundene et firehjulskjøretøy, spesielt fra begynnelsen, for å komme videre med kraft, eller en treningsvogn. De får allerede fart og utholdenhet. Vi trener fra slutten av sommeren til slutten av mars. Om sommeren slapper vi aktivt av, for eksempel med hundetur.
Hundespann dekker sprint, mellomdistanse, men også lange og klassiske distanser. Og du spesialiserer deg på lange klassiske løp. Du skal på drømmereise akkurat nå. Hvor skal han være?
Det er en utfordring. Et av de største løpene i Skandinavia. Jeg skal til Femundlopet. Jeg skal løpe en fire hundre kilometers løype med åtte hunder i Midt-Norge. Det er svært fjellrikt og krevende terreng. Det er til og med to tusen av dem. Det er et vanskelig løp. Du rir på innsjøer, på vidder, men du rir også på fjell.
Hvor lang tid vil det ta deg å reise fire hundre kilometer?
Hvis jeg kjørte uten stopp, rundt tjuefem timer. Jeg prøvde dette i Russland, hvor vi tilbakela fire hundre og førti kilometer på tjuefem og en halv time. Men det er obligatoriske pauser under løpet, det er plasser, sjekkpunkter, hvor hundene og jeg må hvile. Vi bør derfor ankomme målet etter ca. to og en halv eller tre dagers kjøring.
Ingen hotell?
I det hele tatt. Han sover med hundene, under et telt i snøen. Det må ikke være hjelp.
Men du skal ikke til Femundlopet for første gang. Det fungerte ikke i fjor, gjorde det?
Ja, jeg var der i fjor også. Vi jobbet åtte timer om dagen i fem måneder. Vi var også der foran, vi trente der også, på minus tretti. Så kom vi til løpet og det var en enorm snøstorm. En vind på hundre og seksti kilometer i timen steg, det snødde kraftig og stormen feide bort løpene. Vi dro, men de åtti kilometerne til stasjonen var for livet. Det var mørkt, absolutt ingenting synlig. Null orientering. Jeg kjørte ikke engang rett i to hundre meter, jeg klarte ikke å holde retningen. Det var veldig vanskelig. Vi nådde det første sjekkpunktet og ble stoppet der og avlyste til slutt løpet. Det falt flere meter med snø i fjellet og det var umulig å fortsette, det ville bli for farlig.
Jeg håper den kommer ut i år.
Jeg tror ham. Jeg gleder meg veldig til å dra, det er en flott opplevelse.
Og enda et drømmeløp?
For eksempel Baikal-løpet i Russland, seks hundre kilometer. Men det handler mye om penger. Reisen dit er syv tusen kilometer. Logistikk der er vanskelig.
Roman Habásko med hundene sine. foto: idrettsutøverarkiv
Hvor fort kan sleden løpe under løpet?
Vel, raskt (ler). Noen ganger enda raskere enn vi ønsker. Gjennomsnittshastighetene på sprintløyper er rundt tretti kilometer i timen, og på utholdenhets- og langdistanseløpene vi trener, er de rundt femten kilometer i timen.
Og maksimum?
Vi testet hastigheten på modifiserte spor i Horní Mísečky, jeg nådde i underkant av femti kilometer i timen. Dette er maksimum av de nordiske løpene. Selvfølgelig er det andre løp som har litt høyere toppfart. Men de egner seg ikke for utholdenhetsløp.
Du har vakre Siberian Huskies. Hvorfor akkurat denne rasen?
Jeg visste ikke noe om det på den tiden, jeg valgte mellom de nordiske løpene. Jeg ville ha enten en malamute eller en husky. Jeg ville drive med sport med dem, og så leste jeg et sted at malamuten er mer som et lokomotiv, den går fremover hele tiden, men sakte. Huskyen er derimot en hurtigbeint hund som kan løpe fort, men etter en stund må den hvile for å få tilbake kreftene og kunne løpe videre. Dette interesserte meg, jeg dro for å se dem og tenkte at dette ville være hunden for meg.
Hvor lenge siden tok du denne avgjørelsen?
I 1994. Jeg fikk min første hund i juni 1995, så det er over tjue år siden.
Du hadde hund på den tiden. Er det noen i dag?
Tretten.
Og hvor mange har du på racingteamet?
Jeg trener med elleve hunder, i langdistanseløp kjører jeg med åtte hunder. Jeg er litt begrenset av at jeg bor i et boligfelt. Jeg kan ikke ha tretti hunder og velge kanskje tolv for et løp, noe som ville vært ideelt. Det er litt synd, for vi har prestasjonen til selv de vanskeligste terrengløpene, men jeg kan ikke stille med tolv hunder. Så jeg leder en kategori med åtte hunder. Disse rasene skiller seg da ut ved at for tolv hunder er de for eksempel større enn tusen kilometer eller åtte hundre, for åtte hunder overskrider de seks hundre kilometer. Det er den eneste forskjellen.
Du sier du trener med elleve, men åtte hunder deltar i løpet. Hvordan vet du hvilken som er i god form? Er det som hos mennesker, for eksempel hos idrettsutøvere, at formen kan sees?
Dette kan sees. Når du trener hunder, ser du at de trekker. Jeg ser på hundene og kan allerede se hvilken som har det bra.
Hvor lang tid tar det å sette sammen et hundelag hvis kvaliteter matcher, vel, dine? Er valget vanskelig?
Jeg var litt heldig, med den generasjonen jeg har i dag oppnådde jeg det på to år. Det er også et spørsmål om erfaring. Jeg satset på ukjent blod som var i Tsjekkia på 80- og 90-tallet.Alle jaget hunder fra Skandinavia, fra Amerika, men det handlet om penger. Dessuten likte jeg ikke typen så godt, det er ikke lenger de kosene en husky skal se ut som, men langbeinte hunder som er avlet for fart. Jeg bestemte meg for å ta en annen vei, for å fokusere på klassiske huskyer. Jeg tok en liten risiko, men det lønnet seg. Hvis du er uheldig, kan det ta opptil fem år.
Finnes det for eksempel overvåking som ligner på engelske fullblods, som har forseggjorte stamtavler?
Sikkert. Stamtavle, ferdigheter spores.
Hva spiser racinghunder?
Pellets, vi importerer dem fra Holland. Vi tilbereder dem nøyaktig i henhold til våre krav. Men dette ville ikke vært mulig uten kjøtt. Hundene mine sluker rundt to hundre og femti kilo storfekjøtt hver måned. Og hundre kilo pellets. Dette er under løp og trening. Om sommeren, når vi hviler aktivt, er det selvfølgelig mindre.
Da vi intervjuet for noen år siden, var han lederen for flokken din og Cariboos største «kompis».
Han er fortsatt leder. Han har blitt litt gammel, han takler ikke farten like mye lenger, men han er fortsatt flott. Noen ganger setter jeg ham på andre rad, han blir motivert når han ser andre hunder foran seg og han drar mer. Men jeg forbereder allerede nye ledere, en ny generasjon starter sakte. Men Kariboo forblir lederen av flokken.
Og hva heter den nye førerhunden?
Canis. Hun er en kvinne, etterkommer av Kariba. Hun etterfulgte ham som teamleder. Men når jeg vet at banen blir vanskelig eller løpet blir anspent, legger jeg alltid Karibášek til side. Han er erfaren. Ikke alle hunder kan ta på seg rollen som leder, han må ha et hode for det. Noen kollapser foran, de fortsetter å snu, de er nervøse. Men ikke Kariboo og Canis, de er gode ledere.
Du har mange medaljer fra CE eller CM og andre store konkurranser, blant annet fra konkurranser her. Du vant din første store medalje for år siden i Italia. Hvor mange har du totalt? Har du lagt det sammen?
Ikke akkurat, for å være ærlig. Omtrent to kasser (ler). Jeg har vunnet mye siden starten, nesten alt de siste åtte årene, vi har ikke tapt på kanskje fem år. Vi gjør det bra også i utlandet.
Hva med VM- eller ME-titlene?
Jeg har to gull og to sølvmedaljer fra verdensmesterskapet. Siden 2004 har vi tatt medalje på EM hvert år, ni titler tror jeg. Jeg teller egentlig ikke, medaljer og titler er ikke så viktig for meg. Hunder, opplevelser, det å ha det gøy er viktig for meg.
Hva betyr hundene dine for deg?
Det er faktisk familien min. Først var det bare en hobby, men på en eller annen måte vokste det (ler).
Takk for intervjuet.
Student. Subtilt sjarmerende bacon-junkie. Spiller. TV-utøver. Frilansmusikkekspert