Debatten ble organisert av Young Mayors og Independent Praha, arrangementet ble moderert av David Šoun og Jitka Černá. Dette emnet er ikke så godt kjent, men denne praksisen eksisterer dessverre fortsatt. Mr. Jaroslav Lorman, en teolog og en av deltakerne som opplevde det førstehånds, snakket også om det. Andre gjester inkluderte Jsme fér-aktivisten og advokaten Adéla Horáková, samt mental helseekspert Michal Pitoňák fra NÚDZ.

Hvis du noen gang har hørt om noe som kalles konverteringsterapi, vet du sannsynligvis at det refererer til systematiske forsøk på å endre en persons seksuelle legning fra homofil eller bifil til heteroseksuell. I tillegg til konverteringsterapi kalles lignende prosedyrer for eksempel eks-homoterapi eller reparativ terapi, men alle forenes av det faktum at dette er en kontroversiell og ubegrunnet praksis som kan ha alvorlige alvorlige negative psykologiske konsekvenser. Målet med disse prosedyrene er å «kurere» noe som ikke krever behandling.

Historisk sett har «konverteringsterapi» tatt forskjellige former. Fra ekstrem fysisk anstrengelse til hormonbehandling eller aversive metoder ved bruk av ubehagelige stimuli som elektriske støt. Foreløpig er det ikke klart hvilke metoder som fortsatt brukes i såkalt konverterings-«terapi», men det er absolutt elementer av psykoterapi og rådgivning, for eksempel kognitiv-atferdsterapi, som stammer fra aversiv terapi nevnt ovenfor.

Uansett er fagmiljøet enige om at enhver praksis med konverterings-«terapi» er ineffektiv og uetisk og ofte resulterer i alvorlig skade på mental og fysisk helse. For tiden er konverteringsterapi offisielt forbudt i flere land, inkludert Canada, Israel, Frankrike, Norge, Brasil, Ecuador, Malta, New Zealand og Taiwan. Et forbud er under diskusjon i Storbritannia, Belgia og Nederland, noe som viser et økende ønske om å få slutt på den kontroversielle praksisen over hele verden.

Til tross for alt, vedvarer praksisen med konverteringsterapi fortsatt i visse regioner i verden. Noen stater i USA driver fortsatt «konverteringsleirer» der enkeltpersoner er isolert og utsatt for tvilsom praksis. Situasjonen er lik i Russland, Kenya og Somalia. Noen regjeringer, som Malaysia og Indonesia, støtter til og med offisielt denne praksisen. Tross alt, selv i nabolandet Polen prøver kirken å støtte den. Faktorene som bidrar til spredningen av konverteringsterapi er forskjellige. I Afrika kombinerer det religiøst, familie- og kulturpress. I Latin-Amerika og Karibia er familie- og religiøst press de viktigste drivkreftene. I Asia dominerer såkalt «familieære» og kulturelle faktorer.

Så er det ikke på tide at Tsjekkia forsvarer sine menneskerettighetsverdier og forbyr konverteringsterapi? Hvorfor fortsette å tolerere teknikker som bare skader og «helbreder» mennesker som ikke trenger helbredelse?

Det er alltid verdifullt for meg å lytte til ekspertenes meninger og tenke på dette problemet fra forskjellige vinkler… Jeg forstår ikke hvorfor noen alltid trenger å lage noen om, utdanne noen på nytt. Jeg synes vi skal akseptere alle mennesker som de er, være snille mot dem og respektere dem.

Kort sagt, konverterings-«terapi» er noe som etter min mening ikke bør praktiseres i det hele tatt, det tjener absolutt ingen hensikt i å «kurere» friske mennesker, så hvorfor gjør vi det? La alle være som de er, akseptere dem som de er og elske dem.