Trener Robin Kopřiva fra Hlinsko er en av tolv valgt ut i semifinalen i Thanks, Coach-avstemningen. Foreldrene til avdelingene meldte ham inn i prosjektet, og han fikk nominasjonen i gave ved sesongslutt. Kopřivas sivile jobb er som snekker, og han ble trener mer eller mindre ved et uhell mens han fulgte sine to døtre til hockey.

Hva betyr det for deg å delta i Thank You, Coach?
Det er en positiv opplevelse og gjør meg glad at foreldrene mine og barna mine nominerte meg. Jeg tenkte vel egentlig ikke over det, men det gjorde meg glad. Det er en stor anerkjennelse fra folk som kjenner meg.

Vet du hvem som har registrert deg?
Jeg fikk den i gave fra barna etter sesongens siste turnering. En av mødrene var hovedinitiativtakeren til ideen, og foreldrene utviklet deretter søknaden sammen.

Hva var din reaksjon?
Da ungene ga meg den, sto jeg der en stund, for så å flytte meg til side for at de ikke skulle se meg sånn (ler). Jeg var absolutt glad.

Hva tror du er fordelen med prosjektet?
Dette vil garantert øke klubbens beryktethet. Vi er en liten klubb fra en liten by og vi får ikke mye oppmerksomhet i media. Dette har allerede skjedd på sosiale medier. Det er andre klubber rundt oss, så kanskje det vil hjelpe noen til å ta en avgjørelse. Men jeg synes det er interessant likevel, for ingen har sett meg øve bortsett fra foreldrene mine.

Hva mener du?
Foreldrene mine ser på meg, de ser meg, men ikke prosjektkomiteen. Hun vurderer etter det foreldrene skrev. Etter det ringte de meg og jeg svarte på spørsmålet deres. De likte det, men det var først i semifinalen at de deltok på treninger på kino og gjorde intervjuer. I mellomtiden er det foreldrene mine som vurderer arbeidet mitt.

Foto: Robin Kopřivas arkiv

Sa du til barna at de skulle filmes?
Barna ser det mer enn meg (ler). De er med fra starten og vet alt. På hver trening spurte de meg om noen hadde kontaktet meg. De så også i avisene eller på sosiale medier at jeg kvalifiserte meg til semifinalen, så de ser alt og opplever det.

Så hvordan vil du beskrive deg selv som trener?
Det er veldig vanskelig. Jeg går for å trene, jeg liker sport, spesielt hockey. Jeg likte det alltid, selv om jeg ikke hadde mye suksess som spiller. Jeg prøver å gi min erfaring videre, jeg setter pris på barnas verden. Barn gir meg energi, jeg prøver å se hver enkelt som en personlighet. Det handler ikke om hva jeg ønsker å få ut av laget, men jeg vet at jeg må velge en litt annen tilnærming for alle. Alle trenger vennlighet, men noen trenger litt mer strenghet. Dette bør inkludere spill og å vise empati. Det er ikke hver dag et barn fokuserer helt på hockey fordi det har skjedd noe annet med dem. Men jeg vil si at hovedpoenget mitt er at barna er venner med meg. Faglig sett har vi mye bedre trenere enn meg. Jeg lærer av dem, jeg blir inspirert av dem. Vi har en hovedtrener som veileder metodikken og representerer klubbens mål. Vi legger våre egne interaksjoner inn i det, men vi er mer eller mindre under dens ledelse. Derfor tør jeg ikke si hva min del er i alt dette.

Hva er din filosofi?
Du vet, i dag finnes det allerede programmer som vurderer hvilken idrett et barn passer for. Jeg synes ikke dette bør prioriteres. Det viktigste er hva barnet liker. La barna nyte sport, de er i hvert fall en stund uten mobiltelefon, de har det gøy på en annen måte, de ler, de har det gøy. Jeg prøver også å bygge treningen deretter. Slik at det ikke bare er å løpe og hoppe her og der. Det skal være konkurransedyktig, morsomt, enten man konkurrerer mot hverandre eller mot klokken. De må ler, de må ville, faktisk må de ikke engang vite at jeg trener dem. Jobben min er å legge opp treningen for å møte hovedtrenerens krav, og da er målet mitt hjemme å sørge for at ungene ikke kjenner seg igjen. Barna skal gå fornøyde. Jeg vil si dette er noe som har blitt kraftig undervurdert, men nå innser flere og flere trenere det.

Så, har holdningen til trenerne endret seg i det siste?
Ja, tsjekkisk idrett har forstått at barn skal ha det gøy, og først da kan vi be dem om å prestere. Vi må vise barna at sport er bra, og så gjør de resten selv. Jeg har flere gutter i klubben som driver fra hockey til fotball, og de elsker det. Speidere og andre interesser driver med dette. Men jeg ser ikke at de er slitne. De vil bare gjøre det. På den annen side er det også tilfeller der foreldre skyver ham til den andre siden. Selv om jeg tror det handler mer om store klubber som Pardubice eller Sparta, hvor foreldre sender barna sine fordi de vil ha en toppidrettsutøver. Alle ser at profesjonelle idrettsutøvere tjener mye penger og lever godt, men jeg tror ikke det er problemet. Sport skal være gøy, og hvis det kommer noe mer ut av det, er det bare bra. Det skal ikke være en øvelse, det skal være gøy, de er tross alt barn.

Foto: Robin Kopřivas arkiv

Helt konkret, hvordan kom du inn på trening?
Jeg spilte hockey, har alltid elsket det, og så ble jeg pappa. Så jeg har to døtre, men jeg har drevet med all idrett med dem siden de var små. Jeg lærte dem alt fra å klatre i et tre, sykle og til og med svømme. Og jeg ville også lære dem å skate. Jeg begynte å følge dem til trening i Hlinsko, hvor foreldre og barn fortsatt er på isen. Først var jeg der med dem for at de ikke skulle bli redde, men de var nok redde litt lenger, så jeg ble der under trening. Jeg må allerede ha irritert treneren, så han spurte meg om jeg ville prøve også, siden jeg allerede skulle. Først hjalp jeg bare til, så henvendte klubben seg til meg og jeg tok praksisplass og C-lisens. Så det planla jeg ikke i det hele tatt, det skjedde (ler).

Hvordan kombinerer du trening og jobb?
Hardt, som alle andre (ler). Det så bra ut til å begynne med da jeg kun hadde grunntrening onsdag og lørdag. Da vokste døtrene mine opp og jeg endte opp med å ha seks treninger i uken og to kamper i helgen. Men andre forfølger ham, jeg må forfølge ham også. Dette gir komplikasjoner, men på den annen side også glede.

Du er en av de mindre klubbene, hvordan har du det? Har du mange grunner til å være lykkelig?
Jeg tror vi er i orden nå. Vi har nok barn for vår situasjon, noe som er en ære til den tidligere hovedtreneren. Jeg husker da jeg spilte var det ikke mange av oss, og sammenlignet med omkringliggende byer på samme størrelse synes jeg vi gjorde det bra. Vi imponerte skolene, klubbens policy i denne forbindelse var generelt veldig god. Det er ikke vanlig, men nå har vi vært to lag i ett år. Og ikke det at jeg gjør det på grunn av resultatene, men yngre og eldre elever har lykkes i gruppen vår.

Så du gjør det bra også på et sportslig nivå?
Jeg synes vi er sammenlignbare med konkurrentene. De eldre elevene vant sin konkurranse, vi hadde to lag blant de yngre elevene så makten ble delt. Hvis vi bare bygget ett lag, ville nok resultatene blitt enda bedre. Ett av lagene våre ble nummer tre, det andre tror jeg ble nummer seks. Ikke et dårlig resultat av ti elleve lag. Jeg tror ikke det er en fiasko fra det synspunktet heller.

Foto: Robin Kopřivas arkiv

Takket være prisen på Merci-trenerundersøkelsen er det også mulig med internship i utlandet. Har du tenkt på det?
Jeg har ikke tenkt på det ennå fordi det er så langt unna. Men hvis det var en mulighet til å reise, ville jeg på en eller annen måte ordnet det og gått. Vi får ikke mange slike muligheter i livet.

Har du en drømmedestinasjon som inspirerer deg i treningen?
Vi spiller hockey, så det er vel opplagt. Canada, eller kanskje Sverige og Finland. Nå for tiden har de også store planer for ungdom i USA.

Hva er dine mål og ambisjoner?
Jeg har et personlig mål. Jeg skulle ønske vi involverte flere jenter. Etter min mening er dette fortsatt et problem i Tsjekkia, selv om ulike prosjekter begynner å ta av. Det er bra, men han vil også jobbe med konkurranser og en målrettet organisering av kvinnehockey. Dette tynger foreldrene tungt i disse dager. Jeg har to døtre og med min yngste datter er det seks andre jenter i et lag i klubben vår, så jeg skulle ønske at jenter skulle få mye mer plass i tsjekkisk hockey. Dette er min private ambisjon, for jeg vil gjerne hjelpe dem.

Og hva med trening?
Når det gjelder ambisjonen til klubben, vil jeg gjerne fortsette og jeg vil være glad om et av barna våre klarer å få til noe. Og de som ikke er veldig flinke, for å holde hockey moro for dem så lenge som mulig. Jeg sier alltid til dem at de valgte hockey nå, men kanskje de blir enda bedre på noe annet. Og til de som ikke lykkes og tenker på slutten, sier jeg alltid at jeg ikke har oppnådd noe, men i dag klatrer jeg på tak og har en hockeyfysikk, takket være at jeg unngår skader og slitasje. og rive, fordi kroppen er vant til det. Det er bonusen med ungdomsidrett, og jeg vil at barna skal vite det. Det er ikke bare det at Pastrňák er stor og gir oss et godt rykte. Selv gutter som ikke har utrettet noe i teorien kan ha nytte av sport. Jeg har ikke store ambisjoner, jeg er en trener som tusenvis av andre og jeg tror de alle gjør det like bra.

Del på Facebook
Del på Twitter