Navnet hans er blitt synonymt med samarbeid og svik ikke bare i Norge, men også i utlandet. For 80 år siden begynte Vidkun Quisling å skrive sitt siste kapittel da han ble leder av Norges pro-nazistiske regjering med Hitlers velsignelse. Med dette oppnådde han det han drømte om – å stå i spissen for nasjonen som leder. Imidlertid ønsket ikke nasjonen det.

Den tidligere hæroffiseren engasjerte seg i norsk politikk på slutten av 1920-tallet.Da ombestemte han seg dramatisk. Mens han tidligere var sympatisk til venstre (han ønsket til og med å bli med i kommunistpartiet), begynte han plutselig å offentlig presentere sine høyreekstreme synspunkter. I følge mange meninger skyldtes denne endringen hans personlige erfaring med det stalinistiske regimet. Vidkun Quisling jobbet flere år i Sovjetunionen som humanitær arbeider for Røde Kors og Folkeforbundet og også som diplomat for internasjonale relasjoner – for et paradoks.

Etter at han kom tilbake til Norge, begynte han å gi ut spesialiserte bøker. I sine artikler og bøker utviklet han teorier om den nordiske rasens overlegenhet og slavenes tilbakestående, jødenes rolle under den russiske bolsjevikrevolusjonen, og behovet for å innføre en streng rasepolitikk i Norge. Quisling ble fremtredende takket være støtten fra Frederik Prytz, en forretningsmann og diplomat som han hadde møtt i Russland og som hadde innflytelsesrike venner i høye politiske kretser. Han står også i gjeld til ham for utnevnelsen som forsvarsminister i mai 1931. Han varte i mindre enn to år i embetet og hans embetsperiode ble preget av flere skandaler. Han dro kort tid etter at Hitler kom til makten i Tyskland, og det var Hitler som ble hans nye inspirasjon.

I mai 1933 grunnla Vidkun Quisling bevegelsen Nasjonal Samling (National Unification) som ifølge hans ideer skulle bli en like innflytelsesrik politisk kraft som Hitlers NSDAP var i Tyskland. Han ønsket å likne sin modell ikke bare ved å finne opp en lignende ideologi, men også ved sammenlignbare partisymboler og ved å la seg titulere Fører, eller leder. Det aller første valget i 1933 viste imidlertid at ingenting av dette gledet nordmenn – partiet fikk bare 2 % av stemmene. I troen på at dette ville gi ham suksess, skjerpet Quisling sin antikommunistiske og antisemittiske retorikk. Effekten var imidlertid motsatt og partiet oppnådde enda mindre gevinster ved påfølgende valg. Berlin la imidlertid stadig mer merke til ham, spesielt nazi-ideologen Alfred Rosenberg, som så ham som en potensiell alliert i å gjennomføre tyske ekspansjonistiske planer. Quisling frydet seg over denne interessen og begynte bokstavelig talt å gni skuldre med nazistene. På et møte i desember 1939 foreslo han til og med at Hitler skulle få til et kupp i Norge, hvoretter landet skulle slutte seg til de allierte. Selvfølgelig håpet han at det også ville oppfylle hans store drøm og at han ville komme til makten. Etter den tyske invasjonen av Norge 9. april 1940 kunngjorde han i offentlig radio at han tiltrådte som statsminister, da det forrige kabinettet hadde trukket seg. Deretter beordret han hæren til ikke å gjøre motstand mot tyskerne.

Vidkun Quisling levde lenge nok til å se sin lille suksess. 1. februar 1942 presenterte Josef Terboven, etter Hitlers instruks, ham offisielt som president for den nye norske regjeringen. Og dukkene må du legge til på en gang. Reichskommissæren har ikke mistet sine fullmakter. Hans glansøyeblikk tok imidlertid slutt etter noen år. I begynnelsen av 1945, da det allerede var klart at det endelige nederlaget til Nazi-Tyskland bare var et spørsmål om tid, var det som om Quislings øyne var åpnet. For ikke så lenge siden erklærte en av Hitlers trofaste allierte på personlige møter fortsatt sin støtte til lederen, men krevde samtidig at han skulle signere en fredsavtale og trekke tyske tropper ut av Norge. Hitler nektet imidlertid. «Jeg frykter at dette vil besegle mitt rykte som forræder for godt.» Quisling skal ha fortalt en av sine nære medhjelpere med tårer i øynene etter at han kom hjem.

Hans rykte som forræder ble beseglet uten at han visste det. Den dagen Tyskland overga seg, overga Quisling seg frivillig til politiet. Han havnet i fengsel og stilte for retten i august 1945. Mot anklager om kuppforsøk, forræderi, hjelp til fienden, samt drap, underslag og andre forbrytelser, ble han forsvart med å hevde at alt han gjorde kun var med det formål å bevare Norges selvstendighet. Vidkun Quisling ble til slutt henrettet i morgentimene 24. oktober 1945 på gårdsplassen til Akershus festning i Oslo. «Jeg har blitt urettmessig dømt og jeg dør uskyldig», klarte han å rope en siste gang.