Rundt klokken 14, 22. juli 2011 Anders Breivik sendt hans anti-immigrasjonsmanifest med tittelen «2083 – Europeisk uavhengighetserklæring.» Han sendte dokumentet til 1002 e-postadresser, hovedsakelig til norske politikere og journalister. Deretter parkerte han varebilen der bomben var plassert foran regjeringsdistriktet i Oslo og dro til Utøya. Bomben eksploderte klokken 03.25. Hun drepte seks kvinner og to menn.

Rundt klokken 17.17. ankommet Breivik på Utøy utkledd som politimann og med kofferten full av våpen. Rundt 600 ungdommer var til stede på Arbeiderpartiets ungdomsleir. Breivik oppfordret barna til å komme sammen. Klokken 05.21 begynte han å skyte på dem. Han drepte leirarrangøren, deretter andre tenåringer. Totalt myrdet han 69 unge mennesker her. Klokken 06.34 gikk han til politiet og ble satt i arresten.

I april 2012 begynne Breivik-rettssaken. Et år etter angrepet ble han dømt til 21 års fengsel. Straffen kan forlenges flere ganger frem til hans død. Ekstremisten vil sannsynligvis tilbringe resten av livet i fengsel.

Et traume for livet

Mange overlever fortsatt det psykiske traumet etter angrepet forstyrrer bo. En tredjedel av dem har lidd av store lidelser, posttraumatisk stresslidelse, depresjon eller hodepine det siste året, ifølge en fersk studie. Norsk senter for volds- og traumatiske stressstudier (Norsk senter for volds- og traumatiske stressstudier). «Når du har vært gjennom noe sånt, kan du ikke være den du var før,» sa overlevende Astrid Hoem. «Jeg har problemer med å sove, og jeg tror jeg må leve med det resten av livet,» la hun til.

«Jeg var 16 og kunne ikke bestemme meg for hvilken begravelse jeg skulle gå til fordi det var så mange,» husker han Astrid Hoem. Hun er nå leder for ungdomsfløyen i Norsk Arbeiderparti (AUF), som arrangerte leiren for ti år siden. «Jeg har aldri mistet en jeg er glad i før, og nå som jeg er i tjueårene tenker jeg på hva som ville blitt av dem, jobbene de kunne ha hatt eller barna…»

Kort tid etter angrepene han lovte Jens Stoltenberg, daværende formann i Arbeiderpartiet og nåværende NATO-sjef, sa angrepet må besvares med demokrati og medmenneskelighet. Etter 10 år de har Noen overlevende mener Norge ennå ikke har konfrontert ideologien som drev og motiverte Breivik. – De høyreekstreme ideene som inspirerte angrepet er fortsatt en drivkraft for ekstremister her og i utlandet, advarte den norske etterretningstjenesten (PST) denne uken. Breivik har inspirert til flere andre voldelige angrep det siste tiåret, inkludert de rettet mot moskeer i Christchurch, New Zealand og Oslo, ifølge PST.

Tirsdag på Benjamin Hermansen-minnesmerket oppdaget «Breivik hadde rett»-skilt. Hermansen ble drept nynazister i 2001 og attentatet hans ble beskrevet som «den første rasistiske forbrytelsen» i Norge.

Vi husker

I Oslo i dag fant sted minnearrangement for tiårsdagen for Breivik-angrepene. De overlevende og kong Harald V av Norge ankom også. Norges statsminister Erna Solberg, Sveriges statsminister Stefan Löfven og NATOs generalsekretær og daværende norsk statsminister Jens Stoltenberg talte også. DE han saat landet ikke må glemme at dette var et politisk motivert attentat.

Over hele landet ved middagstid ringte bjeller. Det ble holdt en minnestund på Utøya på ettermiddagen. Klokken sju om kvelden ringer klokkene på Oslo rådhus nøyaktig 77 ganger, til ære for alle ofrene som ikke overlevde Breiviks drapet. All kollektivtransport i Oslo vil stoppe på dette tidspunktet.

Nær øya Utøya burde ha oppstått Minnesmerke. I dag klokken 15.25 skulle den første av de 77 bronsesøylene som vender ut mot øya bli opplyst av solens stråler. I løpet av de neste tre timene og åtte minuttene vil solen skinne på hver av søylene, til minne om hver person drept av høyreekstreme Andersen Breivik. Men foreløpig er det bare én byggeplass på området.

Minnesmerket, designet for å fange i fullt sollys den eksakte varigheten av angrepet, fra bombeeksplosjonen i Oslo til Breiviks arrestasjon på øya Utøya, ble til slutt ikke fullført, hovedsakelig på grunn av misbilligelse fra innbyggerne i en liten nabolandsby. De frykter at minnesmerket og turistbesøkene stadig vil minne dem om traumet etter denne tragiske hendelsen. «Lokale familier så hva som skjedde for 10 år siden,» hun sier Anne Gry Ruud, som bor her. «Vi har vanskelige minner fra den tiden. (…) Vi så folk skutt. (…) Naboene mine dro. De tok båtene deres og reddet noen av disse barna. De er heller ikke enige.» For foreldre og etterlatte , er det uferdige minnesmerket en utilgivelig fiasko.

«Vi er veldig skuffet… Mange familier og overlevende er sinte,» beskriver Lisbeth Kristin Roeyneland, hvis datter Synne ble myrdet i angrepet. Roeyneland driver nå en støttegruppe for overlevende og overlevende. «Det er veldig skuffende at så mange overlevende og familier ikke har noe sted å gå. Vi har fortsatt ikke et nasjonalt minnesmerke for å minnes denne lidelsen, sier Sindre Lysoe, som overlevde angrepene og nå er generalsekretær for ungdomsfløyen i Arbeiderpartiet. En annen overlevende, Bjørn Magnus Ihler, mener at det uforklarlige. lange forsinkelser har forårsaket unødvendig lidelse for ofrenes familier.Han sammenligner situasjonen med 11. september-minnesmerket i New York, som ble innviet på 10-årsdagen.

Fordi tenåringene på Utøya De er fra fra ulike steder i Norge finnes monumenter som minnes dem over hele landet. Siden 2019 har det vært et sted i Oslo som huser tusen jernroser for å minnes blomsterhavet som ble lagt av nordmenn i dagene etter tragedien. På øya Utøya henger det en metallring med navnet på hvert offer. Et læringssenter ble også opprettet der, omgitt av 495 treposter for de overlevende og 69 til minne om ofrene.

– Det er forferdelig at selv 10 år etter terrorangrepet ikke har Norge et offisielt minnested i nærheten av Utøye. hun sier Tonje Brenna, tidligere representant for ungdomsfløyen i Arbeiderpartiet og nå leder av Viken regionråd, det vil si i regionen der Utøya og Oslo ligger. – Dette står i sterk kontrast til at ungdommene i Arbeiderpartiet skapte sitt eget vakre, respektfulle og kjære minnested på øya, sa Brenna. «De unge var i stand til å utføre en oppgave som den norske regjeringen ikke var i stand til.»