Filmen fikk verdenspremiere på Berlinalen i år, skapte oppsikt og mange tilskuere forlot teatret under visningen. For hva? Årsaken til dette er måten regissøren filmet massakren på i den sosialdemokratiske ungdomsleiren. Han valgte en detaljert rekonstruksjon, hjulpet av diskusjoner med de overlevende skuespillerne og arkivdokumenter, og slik ser vi 72 minutter med skrekk (av totalt 90) på skjermen.

Mamma mia for andre gang. Og falsk

Ingen plot, i sanntid, bare mellom trær og tilfeldige tilfluktsrom, ifølge regissøren i et langskudd. Med grundig arbeid med lydene, spesielt skuddene, noen ganger fjernt, noen ganger nært (faktisk avfyres disse 69 dødelige skuddene i filmen), har vi derfor inntrykk av at de avfyres ikke langt fra oss. Vi er vitne til den gradvise avviklingen til livredde barn dør. Vi ser det gjennom øynene til en enkelt heltinne, like redd, som går gjennom hele filmen.

Terrorens ansikt

Følelsen som filmen vekker er så fysisk at man er på randen av kvalme og man lurer på om det virkelig var nødvendig. «Jeg ønsket å vise terrorens ansikt,» forklarte regissøren til journalister på Berlinalen. «Det er vår naturlige tendens til å skyve vekk skrekk og lignende handlinger fordi det er vanskelig å tenke på dem i det hele tatt. Jeg ønsket bevisst å presentere massakren på denne måten. Ikke bare som terapi for overlevende og de som har gått gjennom alle disse prøvelsene, men også som en advarsel mot nye ytringer av ekstremisme i Europa. »

Kilde: YouTube

Intensjonen er absolutt forståelig, for hans ord og hans registilnærming ble bekreftet i Berlin-pressen av de unge overlevende som Poppe konsulterte om filmen og som han tok med seg. Ifølge ham forblir navnet på morderen et stigma i det norske samfunnet, som folk flest er redde for å si. Dette er også grunnen til at det ikke er en eneste lyd i filmen, og bare den fjerne silhuetten til skytteren blinker i kamerabildet. Vi ser kun arkivbilder av bombingen hans i Oslo, som gikk forut for angrepene på øya.

For gjenoppbyggingen av skytingen rådførte skaperne seg med eksperter og, med tanke på vitnene som bodde på fastlandet, valgte våpentypen og kulene for ikke å gjenåpne gamle sår under filmingen på øya.

Kjempende skrekk

Filmen er skutt på en ekstremt stemningsfull måte, de unge skuespillerne er overbevisende (de hadde også godt av psykologisk støtte), lydene er hjerteskjærende. Likevel kan man ikke unngå inntrykket av at, til tross for regissørens edle mål, minner temaet på denne måten om en skremmende skrekkfilm. Tross alt har manusforfatterne Anna Bache-Wiig og Siv Rajendram Eliassen ekspertise på TV-krim og actionthrillere. Dette reiser spørsmålet om et lignende prosjekt, som skremmer publikum, faktisk tjener den utropte originalideen.

Paul Greengrass forbereder også sin film om den samme hendelsen, som vil inkludere morderen selv. Kanskje dette gir mer mening.

Playboy i en kvinnes kropp, eller hva menn ønsker