Krigen i Ukraina og kampen mellom Israel og Hamas vekker verdensomspennende oppmerksomhet. Det er nesten på grunn av dette at den bisarre manøveren til det venezuelanske regimet til Nicolas Maduro kan forklares, som under amerikansk press lovet å «endelig» organisere frie og rettferdige presidentvalg neste år og må glede den nasjonale offentligheten.

I år, 3. desember, en folkeavstemning om fra Essequibo-regionen, som tilhører nabolandet Guyana og representerer to tredjedeler av territoriet. Omstridt territorium i vannskillet elven med samme navn den er rik på olje og har ikke vært kontrollert av Caracas siden det spanske imperiets dager.

Maduro, en tidligere fagforeningssjef og bussjåfør, etterfulgte Hugo Chávez i 2013 og ønsker ikke å forlate statsoverhodet for enhver pris. Han erklærte seg selv som president etter det forrige valget i 2018, selv om opposisjonen hevdet at avstemningen var tilsmusset av en rekke manipulasjoner og udemokratiske inngrep mot Maduros rivaler.

Sanksjoner brøt ikke Maduro

Et år senere erklærte parlamentet til og med valg som ugyldig og installerte Juan Guaidó som president, som senere ble anerkjent av USA og seks dusin andre land rundt om i verden, inkludert Tsjekkia. Maduro trakk seg imidlertid ikke og leder fortsatt landet i dag, noe som førte til at USAs daværende president Donald Trump innførte økonomiske sanksjoner mot det søramerikanske landet, som har de største påviste oljereservene i verden. La oss imidlertid legge til at på den tiden var Venezuela allerede økonomisk ødelagt av de marxistiske eksperimentene til Chávez og Maduro.

I 2016 ble landet rammet av hyperinflasjon som ikke har tatt slutt den dag i dag. Ifølge data fra september i år var inflasjonsraten 318 prosent. De fleste av befolkningen har ikke nok penger til å kjøpe mat eller medisiner, og 94 prosent av venezuelanerne lider av fattigdom. Selv oljeindustrien sliter med mangel på vestlig teknologi og investeringer.

En langvarig grensekonflikt

Essequibo-elvebassenget har ikke vært en del av Venezuela på århundrer, og den nåværende grensen er garantert av en voldgiftsavtale fra 1899. Etter at Guyana fikk uavhengighet fra Storbritannia i 1966, skulle den territorielle striden mellom de to statene være løst, men i realiteten ble det ikke løst. fremgang ble gjort. Siden 2018 har spørsmålet også vært diskutert på nivå med Den internasjonale domstolen, opprettet av FN i Haag.

Maduro håper tilsynelatende at det å avlede oppmerksomheten fra hans korrupte og dysfunksjonelle regjering mot landets mulige territorielle ekspansjon vil hjelpe ham med å redde hans politiske skinn. Det hvite hus gikk nylig med på en seks måneders lettelse av sanksjonene i bytte mot å anerkjenne opposisjonen og holde frie valg.

USAs president Joe Biden hadde også god grunn til å lette sanksjonene midlertidig da han forsøkte å lette migrasjonskrisen ved grensen mellom USA og Mexico. Fra Venezuela de siste årene hun dro mer enn en fjerdedel av befolkningen, eller mindre enn tretti millioner mennesker.

Innrømmelser vil ikke føre til endring

Amerikanerne prøver også å frigjøre en potensiell oljemakt fra Russlands og Kinas innflytelse, noe som er ekstremt aktuelt i en tid da Putin er i krig i Ukraina og Xi ikke legger skjul på sitt ønske om å kontrollere Taiwan. Forbes magazine derimot menerat innrømmelsene fra den amerikanske administrasjonen til Maduro ikke vil føre til en endring i situasjonen i landet, på samme måte som det ikke er mulig å bli kvitt kommunistene på Cuba.

Folkeavstemningen beskrevet ovenfor kan tjene til å forsterke nasjonalistiske følelser ved å stemple opposisjonsledere som forrædere som ønsker å «forbrødre med dårlige amerikanere». Den foreslåtte folkeavstemningen ble fordømt ikke bare av USA, men også av Organisasjonen av amerikanske stater.

Amerikanske mindreårige allerede i Guyana omkranser på enorme forekomster av olje og naturgass. Her siden 2015 drevet av ExxonMobil og har siden annonsert funnet av 46 nye oljefelt. Andre selskaper – Chevron, BP eller TotalEnergies – har også fått lisenser fra lokale myndigheter.

Guyana, som bare har 800 000 innbyggere, kan snart bli den søramerikanske ekvivalenten til Qatar eller Norge. Tross alt, siden 2015, har landets BNP per innbygger økt fra elleve tusen til mer enn seksti tusen dollar og er den raskest voksende i verden. I fjor var det 62 prosent, i år Det internasjonale pengefondet forutsetter vekst ytterligere 38 prosent.