Siden i fjor har Nationens Minne åpnet for offentlige institutter som tilbyr moderne audiovisuelle utstillinger. De er dedikert til historien til det 20. århundre og til mennesker som opplevde totalitarisme. Vi åpnet den første utstillingen i Pardubice, i år planlegger vi en ny i Brno, og jeg håper andre regionale byer vil følge etter. Tidligere i år reiste vi til Ekne, Norge, for å dele våre erfaringer med kolleger som tenker på hvordan disse stedene kan gjøres om til levende sentre for historie, kultur og moderne møter. Der opererer Falstadsenteret og Falstadmuseet, et nyskapende minnesmerke.

Magdaléna Benešová, leder for Post Bellum Education Department, snakket med Sebastian Klein, leder for skoleutdanningsprogrammer på Falstad.

Vi er for øyeblikket i læringssenteret ditt. Kan du fortelle oss hvilke tilnærminger til utdanning du bruker her?

Dette er et verksted. Verkstedet var der allerede da det var internat for gutter i denne bygningen, det var der under andre verdenskrig, da det ble kontrollert av SS som et Strafgefangenenlager for politiske fanger, og det var der også etter krigen. Og verkstedet er faktisk akkurat her nå. Det er bare det at i dag er det et helt annet kosthold. Vi har designet dette rommet og dets aktiviteter på en slik måte at elevene oppdager fangenes forskjellige historier. Det finnes en rekke ulike beretninger, fra flertallet som relaterer seg til den største gruppen fanger – de norske motstandsfolkene og partisanene – til minoriteten, som de jugoslaviske fangene fra Øst-Europa eller de fangede russiske soldatene og partisanene; det var trolig den største minoritetsgruppen. Andre synspunkter er representert ved historier om jøder eller kvinner som ble fengslet her, eller folk fra nærområdet som hjalp til på en eller annen måte.

Et av målene med denne utstillingen er derfor å vise elevene mangfoldet i denne historien. Takket være spekteret av forskjellige stemmer, burde de få ideen om at forskjellige mennesker ble fengslet og myrdet her, ikke bare én gruppe, ikke bare mennesker av jødisk avstamning. Spesielt yngre studenter tror feilaktig at alle fanger som kom hit var jøder. Så selv om det kan virke trivielt, er en av våre viktige oppgaver å gjøre det helt klart at en slik oppfatning ikke er historisk nøyaktig.

Men det andre målet vi ønsket å oppnå med tanke på utdanning er erfaring. Vi ønsket at elevene skulle oppleve historiene til fangene i løpet av de fire timene de er her. Dette er grunnen til at plassen er utformet på denne måten, med magnetiske tavler, ved hjelp av læringsmetoder og vertikal bevegelse. Vi har blandet media her, men ingen skjermer. Det meste av utstillingen er analog, men vi har også opptak basert på transkripsjoner av fangeintervjuer.

Så hva er prosedyren? Kommer klassen hit og gjør noen oppgaver sammen, eller har de en veiledning og råd?

Når vi jobber i bygget deler vi elevene inn i grupper på inntil tre, de får ulike oppgaver knyttet til enkeltfag. Mens de samler informasjon ved hvert lydstopp, satte de et puslespill. Du kan se puslespillbrikkene der borte på bordet, det er ikke komplisert, og resultatet er et portrett av en person hvis historie de skal jobbe med på et mikrohistorisk nivå.

Så hvordan skiller det pedagogiske konseptet du bruker her på verkstedet fra det for befalsboligen?

Konseptet som er brukt her i verkstedet har en mye sterkere ramme. Den fokuserer på fangenes individuelle skjebner og videre direkte på dette stedet og dets historie under andre verdenskrig, da det var en leir for politiske fanger. Mens du er i Kommandørboligen, dreier alt seg om et enkelt tema – og det er makt. Vi er ikke bare interessert i utformingen under andre verdenskrig, men tilbyr også eksempler fra andre historiske stadier, inkludert nåtiden. Eksempler knyttet til maktherredømme og totalitære ideologier. Dette er vår idé: det er en utstilling og samtidig et verksted i konstant utvikling.

Kan du beskrive hva som inspirerte deg til å forberede utstillingen i kommandantboligen?

Vi ble inspirert av Museum of Health and Medical Sciences i London, som heter Wellcome Collection. Vi har tatt formatet fra dem, der museumsbesøk ikke lenger bare er en passiv visning av gjenstander, slik det var skikken før, men en veldig individuell opplevelse. Vi ønsket å gjøre besøket på museet til en mulighet for utforskning og undersøkelser.

Vi prøver å gi elevene målestokk. For eksempel bruker vi utskrifter av øyenvitneavhør, som ofte varer i fire til fem timer. Vi ønsker at elevene skal fokusere på enkelte sider ved historien, som for eksempel den seksuelle volden som fant sted i tyske konsentrasjonsleire under okkupasjonen av Norge. Vi ønsker ikke å gjøre dem til historikere. Vi ønsker å tilby dem situasjoner der de kan kjenne seg igjen som mennesker, også i disse historiske sammenhengene. Og hvis det lykkes, vil det kanskje interessere dem til det punktet at de vil fortsette å diskutere det seg imellom.

Jeg vil gjerne vite mer om minnesamtalene, for vi er først og fremst interessert i dem. Så hvordan bruker du opptak? Og hvordan bør disse samtalene påvirke mottakerne?

Våre lyttere er tenåringer. De klarer stort sett ikke å konsentrere seg om å lytte i mer enn ti minutter. Det er en utfordring for dem, vi forventer mye av dem. Hvis målet vårt er at unge mennesker skal komme hit og nyte det, og ikke føle seg som idioter som ikke kan konsentrere seg eller miste interessen fort, må vi skreddersy tilbudet vårt etter deres evner. Vårt mål er derfor å velge opptak på rundt to minutter med stor følelsesmessig påvirkning, som effektivt vil introdusere elevene til spørsmålet. Og før du lytter til dem, må du selvfølgelig gi dem litt kontekst slik at de vet hvordan situasjonen er. Vi vil bruke en tekst, en brosjyre eller en rekke spørsmål. Eller vi kan sette inn en intro rett før klippet, som forklarer hva det handler om eller hva de bør fokusere på. Vi er interessert i elevenes reaksjon og spørsmålene som dukker opp i forbindelse med vitnets forklaring.

I dette ser jeg tydelig verdien av et opptak der en som ikke lenger er i live beskriver sine opplevelser. Dette er en verdi i seg selv, selv om minnene til et slikt vitne har en tendens til å mørkere over tid. Men etter min mening er hovedmottoet til disse øyenvitneberetningene følelsesmessig påvirkning. Selv om jeg også kan kritisere det, fordi jeg innser at ved å velge en enkelt scene som fokuserer på en situasjon og utelate konteksten, tvinger vi til en viss grad frem en spesiell følelsesmessig respons.

Så du sier at det å engasjere følelser i utdanning kan være problematisk. Men du bruker dem for å få studentens oppmerksomhet. Jeg antar at du fortsetter å jobbe med dem da. For eksempel bruke kritisk tenkningsmetoder?

Uansett. Vi prøver å finne intervjuer, ulike utdrag som vil vekke gjenklang hos ungdom. Her har vi for eksempel to videoer som utfyller hverandre. På et av dem står et jødisk minnesmerke, som ikke bare overlevde fengslingen i Falstad, men også i Auschwitz, og deretter returnerte til Trondheim, hvor han bodde resten av livet. Tretti år senere, på 1980-tallet, forteller han sin historie. Han døde i 2008. Og når han snakker om Falstad og krigens lidelser, viser han ikke mye følelser. Han er i grunnen deadpan under intervjuet fordi han har sagt det på samme måte i tjuefem år og han har lært det. Vi vet at minnehistorier, spesielt de som forteller Holocaust, ofte blir automatiserte over tid. Men i tillegg til denne uttalelsen har vi også vitnesbyrdet til Nora, som var fengslet her av politiske årsaker og som var der da denne jødiske fangen ble torturert. Og han brister i gråt under dette intervjuet fordi han snakker om denne opplevelsen for kanskje aller første gang. Følelsene kjører med ham. Og det gjør den som leder samtalen forlegen og prøver å endre tema, men den eldre mannen lar det ikke.

Og vi bruker disse to klippene. Og vi spør for eksempel hvorfor den norske fangen forteller om torturen så annerledes enn jøden som opplevde den førstehånds? Måten elevene tenker på det er vanligvis veldig stimulerende. De ser på de to sekvensene, de to forskjellige perspektivene, etter hverandre, og de er generelt veldig imponert. Når vi så snakker om det med dem, er det interessant å gå i dybden. Vi spør dem for eksempel hvor mange ganger de tror vitnet har fortalt sin historie, og de tenker seg om.