Robert, fortell oss først om lille Andreásk. Hvordan er han? Hva er det aktuelle temaet for utviklingen, og hva løser du?

Andreásek går for tiden gjennom en evolusjon hvor han virkelig begynner å oppfatte verden og stille spørsmål om ulike temaer. Han begynner å sanse stemningene, atmosfæren og selvfølgelig også klimaet han lever i, samt stimuli når det gjelder leker og familieforhold. Det er fantastisk å oppleve dette, for han begynner å skjønne hva han vil se, hva han ikke vil se, hva han er redd for eller hva han elsker.

Du kan ta vare på sønnen din selv. Kan du som far fortelle oss hva den største utfordringen er for deg som aleneforsørger?

Den største utfordringen var å gjøre det som alenefar fordi jeg ville ha Andreas helt for meg selv. Ikke det at jeg ikke ville dele skjønnheten og gleden ved å oppdra en sønn, men det var ingen i nærheten av meg som var nok til at vi kunne oppdra et barn sammen.

Så den første utfordringen var at jeg tok den. Den andre utfordringen var å organisere det. Det tredje er at fra det første minuttet av Andreas fødsel hadde jeg ham på brystet og fra starten hadde jeg ingen barnepike, ingen hjelp fra foreldrene mine, ingen hjelp fra noen.

I dag, etter to og et halvt år, lurer jeg på hvordan det er mulig at jeg klarte alt dette som mann, fordi mange kvinner sier hvor vanskelig det er. Jeg tror det er mye vanskeligere nå, fordi fyren stjeler og det er mange fallgruver som kan skje med ham. Så du har øynene på denne lille engelen tjuefire timer i døgnet.

Vet du at det er noe som vanligvis skjer i Tsjekkia i barneoppdragelse, men som du rett og slett ikke kommer til å gjøre i fremtiden?

Jeg tenkte at jeg aldri skulle heve stemmen eller klappe Andreas. Imidlertid begynner barn i denne alderen, utviklingsmessig, å prøve det de har råd til. Og jeg vil ikke at et barn skal legge seg i supermarkedet og skrike at de vil ha noe.

Faren min slo meg bare én gang, da jeg var sytten, og jeg tok det som en stor ydmykelse. Andreas er oppdratt veldig følsomt. Når han gjør noe prøver jeg å forklare ham at det ikke er greit. Men hvis det ikke hjelper, selv om jeg ikke liker fysisk avstraffelse, kan jeg selvsagt true ham på en eller annen måte. I Den dominikanske republikk eller Amerika er utdanning mer omsorgsfull, for der kan du rett og slett ikke legge hendene på barnet. Jeg har aldri slått til Andreas og han begynte å gråte. Men generelt sier jeg at Andreas er det mest verdige barnet. Dette skyldes sannsynligvis at surrogatmoren hennes var rolig gjennom hele svangerskapet.

En gang i et intervju fortalte en mor som stiftet familie med partneren sin at hun følte mer press fra samfunnet. Og det er fordi kvinner måtte ønske barn og kjempe for fødselen deres. Det var ingen måte å vite at de ikke var klare til å få en baby fordi den kom ut av ingensteds, kanskje etter en uansvarlig natt ute. Det førte til at hun fikk inntrykk av å møte en strengere tilnærming fra omgivelsene, som kritiserte hennes mulige feil desto sterkere, ettersom hun sa hun hadde hatt muligheten til å tenke gjennom alt. Hun burde bare være klar for hva som helst. Nå føler hun at hun vil være en perfekt mamma, som alltid har nok penger, som vet hva hun gjør, som ikke klager, som ikke er utslitt… Har du lyst på Hva viser dette miljøet deg også? Hva synes du om denne anmeldelsen?

Jeg tror du har rett. Selvfølgelig er det påpekt mer for meg, men jeg har ikke møtt noe hat, noe som er unormalt i Tsjekkia. Jeg får bare fantastiske meldinger fra mødre som skriver til meg og forteller meg at jeg bør gjøre dette eller det og gir meg råd, men det er alltid positivt. Så selvfølgelig er presset fra omgivelsene større, men jeg vil bare si det fordi jeg er mer synlig.

Folk lurer selvfølgelig på hvordan jeg gjør det, at jeg ikke har en barnepike, for jeg styrer også virksomheten. I tillegg har jeg reist med sønnen min siden han var 6 måneder gammel, 15 000 km til Karibia eller andre land. Men alt avhenger av hvordan du konfigurerer det. Jeg vil aldri bli skremt. Tvert imot sier jeg alltid at alt er en utfordring for meg.

Har du som far opplevd noe som overrasket deg? Hva forventet du ikke å møte eller oppleve da du ventet barn og ikke hadde noen foreldreerfaring ennå?

Jeg må si at dette egentlig ikke har skjedd meg. Jeg tror jeg ble født til å være forelder. Det er nok også fordi jeg kommer fra helsesektoren og har egen klinikk. Det hjalp mye at vi bodde halvparten i Karibia. Så selvfølgelig er det maten, atmosfæren, klimaet, men også den typen avslappede, familiære atmosfæren som sønnen lever i. Etter min mening er alt psykosomatisk. Jeg vet dette fra fortiden min – giftige mennesker og alt. Så ingenting overrasket meg. Bare utrolig kjærlighet og ømhet.

Hvilke verdier vil du innprente sønnen din? Hvilken livsfilosofi tilegnet seg under utdanningen vil du at han skal følge i ungdoms- og voksenlivet?

Han må være veldig ydmyk og snill. Det er viktig å elske seg selv, elske familien sin og være anstendig. Det er min filosofi.

Du bor halvparten i utlandet. Er det et annet liv for en liten? Jeg vet at han fortsatt er for ung til å vurdere det, men tror du kostholdet, mulighetene osv. stemmer? endre for ham også når du kommer til Tsjekkia?

Den store fordelen med Karibien er at jeg slapp å forholde meg til varmtvannsberedere, luer og skifte til strømpebukser om vinteren. Hun går rolig bare i undertøy, hun går på stranden med meg hver dag, hun spiser mest sunn mat her, det er fint her og det regner ikke. Det er ingen deprimerte stemninger og alle trives her. Her synger og danser vi fortsatt. Og min lille begynte å danse mye! Jeg håper han blir en veldig god danser. Og hvis det ikke nødvendigvis er en danser, så en skuespiller eller en musiker. Til slutt skulle jeg ønske at han en dag overtok klinikken min som lege.

Du er selv ofte langt fra Tsjekkia. Kan du forestille deg at sønnen din flytter langt bort en dag? Vil du støtte ham i denne tilnærmingen, selv på bekostning av å begrense kontaktene dine til et minimum? Noen foreldre ville vært veldig glade for å sende barna ut for å utforske verden fordi de tror det er best for dem. Og andre er redde og ville savne det så mye at det ikke er noe for dem…

Dette spørsmålet er veldig interessant. Faren min sendte meg for å studere engelsk i Amerika i en alder av tretten og jeg måtte tåle det, selv om det ikke fantes noen normale mobiltelefoner på den tiden. Jeg snakket med foreldrene mine fra en stand eller på den oppringte partens konto. Jeg gråt der noen netter, men jeg lærte engelsk.

Jeg tror at i dag er teknologiene helt forskjellige, vi kan se hverandre nesten gratis hver dag, så denne kontakten er til syvende og sist en helt annen. Jeg ville absolutt støttet sønnen min hvis han bestemte seg for å gå på en skole i Storbritannia, Amerika eller andre steder, selv om jeg selvfølgelig ville savnet ham veldig. I dag er du i Karibien eller i New York om noen timer. Jeg skal støtte Andreas i hva han vil. Jeg tror det er veldig viktig å investere i barna våre med tanke på utdanning.

Men de må også tjene penger på det. Jeg jobbet også vikarjobber og fra jeg var atten år tjente jeg penger på å modellere. Så jeg vil absolutt aldri gi Andreas noe gratis, men jeg vil alltid gratulere ham når han lykkes. Det er opp til ham å bestemme om han vil bli artist, om han vil bli skuespiller eller sanger, eller om han tar over klinikken min og blir lege.

Hva er dine planer for din sønns utdanning? Klassisk utdanningssystem i Tsjekkia? Eller i Den dominikanske republikk? Halv? Eller kanskje et helt annet alternativ?

Det blir et klassisk utdanningssystem, men enten det er i Tsjekkia eller Den dominikanske republikk, vil det være en internasjonal skole som skal ha engelsk. For jeg skal sende den lille til en amerikansk førskole fra jeg er tre år.

Jeg må spørre: Vil du ha en lillebror til sønnen din?

Jeg skal fortelle deg noe som aldri har blitt hørt i noen samtale før. Andreásek har en biologisk bror. Og han ble til og med født samme dag!

Du kan finne ut mer om lille Jan her, i Robert Paulats Instagram-innlegg (red.anm):

Hvilke råd vil du gi til alle regnbueparene og individene som ønsker en baby og er nølende med å ta skrittet fullt ut fordi de er redde for de kompliserte prosessene med adopsjon, surrogati, kunstig befruktning osv.? ?

Ingen anbefalte det til meg heller. Ingen fortalte meg hva jeg skulle gjøre og ingen hjalp meg. Men jeg sier alltid at når du ønsker å oppnå noe, konspirerer universet, som de sier, for at du skal få det. Så hvis det er noen som ønsker en baby så mye som jeg har gjort siden jeg var tjueto, så får de en!

Kilde: Robert Paulat, IG: @robert_paulat, redaktører