To supermenn i svarte epos og røde kostymer annonserte dem: De to nordmennene igjen, en av dem sikter mot gull igjen! Ved OL i Albertville i Frankrike vant de hele seks.

Vegard Ulvang og Bjrn Dhlie dominerte alle sporene.

Klassisk tallerken – vtz Ulvang.

Kombinasjonen 10 kilometer klassisk og 15 kilometer fri skal Dhlie mestre, Ulvang er nummer to.

Tiktka klassisk – vtz Ulvang, Dhlie er en art.

Vi trenger ikke engang å snakke om Dhlia og Tafet.

«De to feide over hele verden. Så vidt jeg kan huske ga nordmennene italienerne kanskje et halvt minutt,» minnes Radim Ny om Norge 1992.

Flott minne. Den andre taften tapte ett minutt og 26 sekunder, den ynkelige avslutteren Dhlie trengte ikke engang å ta steget, med flagget bak trikset snudde han seg rundt foran mål og trakk seg tilbake de siste meterne. Han ville underholde jentene, men mange supper tok det som en spøk.

«Som om han hadde fornærmet guden til Lyask,» i Ny. To år senere, ved Lillehammer-OL, hadde denne taften Dhélia en vanskelig tid. Det var hjemme i Norge, fansen ble tiltrukket av toppen av kampene, de suste ut i bakkene i snøen, for denne gullmedaljen var der…

Bare Ital Fauner ble ikke forbikjørt på tollbanen. «Det var det eneste øyeblikket jeg ønsker å slette fra livet mitt,» sa den legendariske norske rødhåringen senere.

Ellers ville han ikke ha noe, han ville ha bygget seg en karriere. Han vant totalt åtte gull og to sølvmedaljer, en bragd ingen har oppnådd i vinterlekenes historie. I alle disse årene holdt Park Ulvang, en åpenhjertig gutt, seg på de olympiske gullmedaljene og vant dem i Albertville.

«Den dag i dag vet jeg ikke hvorfor de tok et slikt sprang foran verden. Vi har aldri sett dem kjøre på maksimal kraft i ryggraden. Det er som om de kjørte, så veltet lokkedyret og de stakk av, husket Ny.

Født langt utenfor polarsirkelen, i Kirkenes, nær grensen til det daværende Sovjetunionen, var Ulvang en eventyrer fra ung alder.

Han gikk et vilt fjell, klatret på steiner, nådde Nordpolen på hesteryggen, reiste gjennom Grønland, Sibiu, Alaska og Himalaya. I dag jobber han for Lyasian Federation og lyver fortsatt.

Dhlie er lik. Når han trenger å tømme hodet, henter han litt vaskemiddel og kjører. «Gjør litt lyd på fjellet og la elgen vise meg veien.» Han forlater gradvis det opprinnelige bkasky-selskapet, som han grunnla og som bærer hans navn: han har solgt 90 prosent av aksjene, han bor i byen og ønsker å vie seg til sine to sønner og eventyrene sine.