At det første bidraget til den kjente, allerede eldre journalisten Seymour Hersh (85) ble publisert d. Understabel, vakte mye oppmerksomhet. CIA og Det hvite hus har eksplisitt benektet det. Det har vært dekket av en rekke kjente medier, selv om Hershs tese om at gassrørledningene Nord Stream I og II ble ødelagt i fjor høst av USA ved hjelp av Norge, ofte har blitt dekket av at Hersh hjalp dessverre Russland med propaganda. Vår ČTK velger følgende overskrift: «En artikkel som anklager USA for å sabotere Nord Stream, gir gjenklang i Moskva.

For de som ikke er kjent med Hershs funn eller spekulasjoner, her er høydepunktene: I desember 2021 begynte Biden-administrasjonen, i lys av oppdagelsen av at Vladimir Putin faktisk planla en invasjon av Ukraina, å tenke på hva de skulle gjøre for å svekke Russland. Allerede før starten på invasjonen ble beslutningen tatt om å ødelegge gassrørledningen fra Russland til Tyskland på bunnen av Østersjøen.

Selv om president Joe Biden nesten avslørte planen tidlig i februar i fjor, da han sa på en pressekonferanse med den ulykkelige tyske forbundskansleren Olaf Scholz at i tilfelle en russisk invasjon hadde Amerika måter å «slutte» Nord Stream på. Dette førte til at den mer forsiktige delen av innsidere i Washington prøvde å avlyse hele arrangementet. Men til slutt førte presidentens indiskresjon bare til at planen ble noe degradert i offisiell terminologi, slik at plikten til å rapportere handlingen til de aktuelle stedene i parlamentet ble fjernet. Saken krevde strengeste hemmelighold.

Allerede i mars var amerikanske spesialister i Norge. Deres norske marinekolleger ga amerikanske allierte råd om hvor de skulle plassere ladningene – utenfor den danske øya Bornholm. De lovet også teknisk samarbeid. Som gasseksportør var Norge i en direkte konkurranseposisjon med Russland.

Den benyttet seg av en vanlig NATO-flåteøvelse i juni, der amerikanske dykkere bandt ned last på anviste steder. Sabotasjen ble utsatt til 26. september, da et norsk fly slapp en såkalt sonarbøye over ladningene. Den avgir en lyd som får enheten til å detonere eksplosivet.

Hersh sier dette ikke noe sted direkte, men som teksten gjør det klart, stoler han på vitnesbyrdet fra en anonym kilde – en deltaker på møtet. Sminken ser veldig dyktig ut, de tekniske detaljene gjør naturligvis sterkt inntrykk på lekmannen. Men et vitne, selv om det er sterkt publisert, er en åpenbar svakhet ved teksten, og naturligvis vil motstandere av ideen om at Washington er i stand til en statsterrorisme vende seg mot ham. Samtidig kan en skeptiker lure på hvorfor, når etableringsaviser som New York Times eller Washington Post inneholder en rapport hentet fra et regjeringsmiljø som indikerer at artikkelen ble innledet av intervjuer med fem (femten, sytten…) Anonyme vitner, de er så ofte ofre for etterretningsspill og skriver tull, noen ganger så monstrøst som Russiagate.

For knappe tjue år siden, da den daværende George Bush jr.-administrasjonen presenterte «bevis» om Iraks masseødeleggelsesvåpenprogram for FN, begynte amerikanske medier å skifte fra kritikere, fundamentalt anti-krig (noen ganger til og med pasifistiske) med pro- regjerings- og intervensjonistiske posisjoner. I sitt yrke virker Hersh nå som en relikvie fra bedre tider.

Han har avslørt regjeringshemmeligheter og skandaler siden slutten av 1960-tallet og har vunnet flere profesjonelle priser. Man har inntrykk av at han allerede kjemper mot senilitet i sin velsignede alder. Relatert til dette er forsøket på å diskreditere ham med noen få omtaler av konspirasjonsteorier. Det sies at han for ti år siden hoppet på vognen til Assad-regimet i Syria og, i enighet med ham, hevdet at kjemiske våpen ble brukt i Khan Sheikhoun, ikke av regimet, men av «opposisjonen.

På det tidspunktet rettferdiggjorde Hershs kritikk henvisninger til undersøkelser fra en så ubestridt myndighet som Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPCW). I løpet av det siste året har nesten samme sak – bruk av krigsgass i en sivil bygning og det kriminelle bombardementet av Assad med vestlige missiler – dukket opp igjen andre steder. Etter vitnesbyrd fra to varslere, hvorav den ene var OPCW-inspektør Ian Henderson, og den andre den som ga journalister interne protester mot tuklingen av den endelige rapporten, er OPCW-merket mye mer stilt spørsmål enn Hersh.

Også når det gjelder Nord Stream, kolliderte de som var interessert i fri diskusjon og søken etter sannhet – Hershs tekst er absolutt ikke den avslørte sannhet og er ikke ment å være det siste ordet – og personer som, uansett grunn, undergraver dette søket fra det første sekundet. De har en formildende omstendighet. Hvis Hershs tolkning skulle bekreftes i sin grunnleggende forstand, måtte man undre seg over karakteren av forholdet mellom NATO-allierte, i dette tilfellet Washington og Berlin. Forfatteren har hatt anledning til å avhøre to relativt høytstående tyskere om dette emnet de siste månedene. Begge svarte uavhengig med nesten samme ord og like lettet over at Nord Stream-sabotasjen uansett aldri ville bli etterforsket.