Analytikere sier at den eneste sikkerheten foran mandagens avstemning er at enten Hyre, et konservativt partimedlem og nåværende ordfører Solbergov, eller Dlnicks partiformann Jonas Gahr Stre vil bli regjering. Mens Solbergov presenterer seg selv som en forkjemper for fortsatt økonomisk vekst, lover Labour-forsker Stre at han vil gi avkall på velferdsstaten, på bekostning av den gjensidige skatteøkningen som den konservative regjeringen drømte om.

Verken Høyre eller Labour forventes å få mainstream-støtte, så valgresultatet vil avhenge av mindre partigevinster. Ifølge den siste undersøkelsen til avisen Aftenposten har flere høyregrupper, nemlig Høyre i Hyre og det populistiske, innvandringsfiendtlige Fremskrittspartiet, som utgjør den nåværende regjeringskoalisjonen Menin, sammen med Folkepartiet Kesanska og Venstre. Parti Venstre, kunne innta en liten brøkdel av de 85 stortingsmandatene på det 169. Stortinget. Jonas Gahr Strehs Gjeldsparti og dets sentrum-venstre-allierte, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, samt de røde marxistene, sikret seg en ledelse på 77 poeng på målingen. De resterende syv mandatene er i hendene på Miljøpartiet De Grønne, som erklærer seg uavhengig og er klare til å forhandle med alle unntatt Fremskrittspartiet.

Men analytikere advarer om at få norske velgere, 15 prosent, fortsatt var usikre kort tid før valget, og Dlnicks parti er kjent for å mobilisere velgere i siste liten. Høyreblokkens forhåpninger kan modifiseres ved at enkelte partinavn ikke må overskride terskelen på 2 % som trengs for å komme inn i parlamentet. I undersøkelsen var det bare 4,6 prosent av de spurte som støttet Kesanská People’s Party og 4 prosent av de spurte støttet det liberale Venstre-partiet.

Den konservative og populistiske regjeringen i Fremskrittspartiet, som kom til makten i 2013, måtte møte et kraftig fall i oljeprisen fra sommeren 2014. Under et av de økonomiske problemene hjalp Norge seg selv ved å trekke på sitt formuesfond, hvor landet har lagret oljeprofitt i mange år, og hvis volum når en billion dollar. For dette fikk regjeringen en viss kritikk, takket være bruken av fondet og drømmeskatten, men norsk økonomi begynte å vokse igjen, noe som tok pusten fra de andre partiene.

Oljekrisen, som gjorde at 50.000 mennesker i norsk oljeindustri ble arbeidsløse, gjorde imidlertid Norm oppmerksom på den høye prisen på råvarer. Og for første gang utløste det en rekke debatter i landet om letingen etter alternative kilder. I tillegg kom det faktum at på grunn av Nordens enorme oljeressurser kunne leting etter nye oljeforekomster foretas i den arktiske regionen, noe som forårsaket misbilligelse blant miljøbevisste nordmenn.

Behovet for å begrense oljeproduksjonen ble forsvart av flere parter under kampanjen. Mest radikalt er Miljøpartiet De Grønne, som lover at de vil jobbe for å stoppe letingen etter nye oljefunn og gradvis avslutte produksjonen av dette råstoffet, som utgjør halvparten av Norges eksport, i løpet av de neste 15 årene. Vi vil ikke støtte en regjering som ikke aksepterer vårt ultimatum, sa en av Zelenchs to ledere, Rasmus Hansson, som Høyre og Labour begge avviste. Zelens foreslåtte alternativer til olje, som fornybare energikilder, skogbruk og fiske, er ikke på langt nær like lukrative. Etter forbedringen av landets økonomiske situasjon blir spørsmålet om å transformere økonomien ikke lenger sett på som presserende.

Det andre såkalte problemet Solberg-regjeringen sto overfor i forrige valgperiode var flyktningkrisen i Europa i 2015. I denne perioden strømmet rekordmange 31.000 asylsøkere til Norge, som har 5,3 millioner innbyggere. Fremskrittspartiet mot flyktninger forsøkte å møte flyktningers frykt for å spytte, men støtten økte bare marginalt under flyktningkrisen. En annen grunn var at Fremskrittspartiet la frem sin kritikk fra regjeringspartiets passende standpunkt. Derav det faktum at flertallet av nordmenn foraktfullt avleder terrorstrømmene til den høyreradikale Anders Behring Breivik, hvis slave Breivik en gang var.

Som ved tidligere valg tok ikke årets kampanje opp spørsmålet om landets mulige medlemskap i Den europeiske union, som Norge avviste i folkeavstemninger i 1972 og 1994, fordi opinionen ikke er for Norges medlemskap i EU. Noen politiske partier, både på venstre og høyre side av det politiske spekteret, ønsker ikke å reforhandle Norges forhold til Brussel i forbindelse med Brexit.