Norske vannressurser skjuler et interessant potensial for muligheten for å lagre overskuddsenergi fra europeiske fornybare kilder som er vanskelig å forutse. En rekke europeiske land ønsker derfor å koble seg til Norge via sjøkabler og utveksle strøm med hverandre. Ved første øyekast virker dette konseptet teknisk og økonomisk veldig interessant. Den følgende artikkelen diskuterer de virkelige mulighetene, fordelene og mulige fallgruvene ved denne energimodellen. I andre del av artikkelen vil en spesifikk modell av en mulig handelsbørs (Europa – Norge) beskrives, for å oppnå optimal produksjon fra RES på basisnivå.

Sammenlignet med andre europeiske land har norsk energi en grunnleggende fordel. Dette er en rekke vannkraftverk som kan dekke det aller meste av norsk strømforbruk og eventuelt eksportere deler av det til nabolandene. Takket være dette regnes norsk strømproduksjon som en av de grønneste i verden og produserer generelt minimalt med klimagasser (hovedsakelig fra gasskilder). Følgende graf viser strømproduksjon samt viktige kilder til den norske energimiksen.

Elektrisk kraft i Norge

Som vist i grafen over er Norges elektrisitetsproduksjon basert på vannkraft. Dette utgjør typisk mer enn 95 % av norsk elektrisitet som produseres hvert år. Imidlertid opererer flertallet av vannkilder under modusen for konvensjonelle lagringsvannkraftverk. Pumpevannkraftverk representerer kun en liten del av norsk produksjon (0,8 TWh av totalt 128,7 TWh fra vann – i 2013). I 2013 var installert kapasitet (og årlig energiproduksjon) for de største kildene i Norge som følger: vann 31 GW (128,7 TWh), gass 1,6 GW (3,4 TWh), vind 0,8 GW (1,9 TWh).

Import og eksport av elektrisitet begrenses av Norges tilknytning til andre land via grenseoverskridende linjer og sjøkabler. Norges maksimale eksport av elektrisk energi var rundt 3 GW i 2013, noe som er en betydelig mengde, siden gjennomsnittlig forbruk over den gitte perioden var rundt 11 GW og produksjon rundt 15 GW. Eksporten utgjorde dermed rundt en femtedel av den totale elektrisitetsproduksjonen og en fjerdedel av forbruket i denne perioden. Dessuten er Norge allerede vant til å bruke sin produksjon fra vannkilder til å balansere nettet og også selge til utlandet under gunstige forhold på energimarkedet.

Kabelpartnerskap

Sjøkabler har knyttet Norge til andre land i mange år. Den første internasjonale sjøkabelforbindelsen med Norge fant sted i 1977 (Skaggerak) ved hjelp av HVDC-koblinger. Fordelene med sjøkabelforbindelser i dag oppveier langt de ekstremt høye byggekostnadene. Årsaken til dette er for eksempel at bygging av konvensjonelle luftledninger møter protester og problemer ved tomtekjøp. I dag går det paradoksalt nok ofte raskere å bygge en sjøkabel enn en konvensjonell linje. Følgende tabell og figur viser de undersjøiske kablene som er i drift som forbinder Norge med andre land.

I 2013 signerte Norge – tysk uttalelse, som har som mål å koble sammen Norge og Tyskland med Nordlink sjøkabel. Ifølge uttalelsen er 50 % av europeisk kapasitet egnet for lagring av store energimengder i dag i Norge og representerer en kostnadseffektiv løsning.

Energilagring i vann

Til tross for den betydelige mengden vannressurser, tilbyr ikke Norge muligheten til å lagre energi direkte – i form av å pumpe energi inn i pumpekraftverk. Dette er en stor vanskelighet som må tas i betraktning. Det er imidlertid mulig å bruke en indirekte lagringsmetode. Ved billig produksjon fra andre fornybare energikilder i Europa (f.eks. vindkraft i Nord-Tyskland, eller PVE), brukes denne energien også til forbrukere i Norge (norske vannressurser brukes ikke) og omvendt i knappetider. i Europa vil den hydrauliske energien som akkumuleres i Norge også brukes av dammer for kunder i andre land.

Fordelen er muligheten for å «lagre» slik variabel produksjon fra RES. Dessuten er denne metoden også økonomisk interessant for nordmenn, da de vil være forbrukere av billig (overskudds)energi fra RES og tvert imot selgere av energi i dyrere perioder (ved knapphet) .

Indirekte akkumuleringsproblemer

Det åpenbare problemet med en slik løsning ligger i begrensningene som er pålagt av maksimal og minimumsmengde vann som er tillatt i tankene. Ved demninger er det også nødvendig å opprettholde minimumsvannføringer for behovene til fisk og andre vannlevende dyr. Et annet problem er det faktum at i løpet av sesongene endres tilstanden til demningene betydelig og hele systemet avhenger også av varierende værforhold (f.eks. nedbørsmengden).

Ytterligere problemer forårsakes av de begrensede eksport-/importmulighetene som tilbys av maksimalt mulig overført kraft i kablene. Transportnettet er heller ikke tilrettelagt for raske endringer i strømningsretning. I løpet av de neste ti årene planlegger den norske nettoperatøren å (Statistisk) en investering på rundt 7 milliarder euro for å fjerne de viktigste hindringene for videre utvikling.

I andre del av artikkelen vil muligheten for å bruke Norge (og nye ubåtlinjer) til å stabilisere energiproduksjon fra mindre forutsigbare fornybare kilder i europeiske land bli diskutert etter en spesifikk modell. Et av målene med internasjonale kraftledninger er å skape et stabilt og effektivt energisystem. Modellen vil forsøke å analysere muligheten for å skape en stabil grunnlast ved bruk av norske lagringsvannressurser og variabel produksjon fra europeisk RES.