Strasbourg-domstolen i saken Strandová Lobbenová v. Norge konkluderte med at de hadde brutt artikkel 8 i de europeiske konvensjonene og menneskerettighetene. Artikkelen handler om familieliv.

Retten kritiserte norske myndigheter for ikke å i tilstrekkelig grad undersøke situasjonen til moren og hennes barn før de tok avgjørelsen om å fjerne barnet og gi det opp til adopsjon mot morens ønske. Moren mottok derfor en erstatning på 25 000 euro (650 000 CZK).

Den norske regjeringen tar kjennelsen fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen svært alvorlig. Han vil derfor studere i detalj dommen fra Strasbourg-domstolen. Dommen innebærer at retten til familieliv ifølge Strasbourg-domstolen ble krenket i denne konkrete saken.

Det er viktig å merke seg at dommen ikke innebærer at tvangsplassering av et barn i fosterhjem eller adopsjon generelt sett utgjør et brudd på denne retten.

Saken om Strand Lobben er uheldig, den må vi lære av. Den norske regjeringen jobber allerede med å styrke det kommunale barnevernet. Barnevernloven vår ble sist endret i 2018 og er for tiden under endring. Endringene tar sikte på å styrke rettssikkerheten til barn og foreldre.

Norske myndigheter vil nøye undersøke innholdet i dommen, som inkluderer en detaljert 100 sider lang beskrivelse. Bare på dette grunnlaget kan vi ta stilling til om vi skal trekke ytterligere konsekvenser av dagens praksis.

Og det skal legges til at Norge ikke skiller seg fra andre europeiske land, inkludert Tsjekkia. Du tar også barn fra deres biologiske foreldre. Og Norge er et av landene hvor det statistisk sett blir tatt færre barn.

I Norge pågår en debatt om hvordan man kan styrke sine myndigheter og heve kvalifikasjonsnivået til Barnevernet-arbeidere. Saken om Strandová Lobbenová er selvsagt en del av denne diskusjonen. Og selv kritikk fra utlandet gjenspeiles i denne debatten i Norge. Men der er hun mer jordnær og mindre hatsk.

Selvfølgelig er vi åpne for diskusjon, men vi tror ikke alt som har bygget seg opp rundt Barnevernet, hat og meningsløse argumenter osv. bidrar til sunn diskusjon.

Nesten alle forstår at saker av denne typen er kompliserte og vekker sterke følelser.

Strasbourg-domstolen er nå beslaglagt i denne saken. Vi må vente på hans avgjørelse.

Siden 2004 har EØS- og norske fond støttet mer enn tusen interessante prosjekter i Tsjekkia for mer enn seks milliarder kroner. I løpet av tilskuddsperioden som nettopp har startet og vil vare til 2024, vil Tsjekkia motta nesten fem milliarder.

Utgangspunktet er at Norge ikke er medlem av EU. Men vi er i det europeiske økonomiske samarbeidsområdet og de norske fondene utgjør inngangsavgiften som vi må betale i Brussel for å være medlem av dette området og få del i fri bevegelse av kapital, personer, tjenester og varer. Dette er svært viktig for norsk økonomi. Men det er ikke penger vi har i overkant og som vi ønsker å gi til andre med.

Det er svært fordelaktig for oss å være i det europeiske økonomiske området. Videre er norske fond et instrument som hjelper oss med å utvikle bilaterale relasjoner, for eksempel med Tsjekkia, Polen mv. Totalt mottar 15 land penger fra norske fond.

Vi har 11 programområder i Tsjekkia. De tre viktigste er forskning, miljø og kultur. Men vi har også utdanning, helse, ideelle organisasjoner, rettsvesen m.m. Det er veldig viktig å forstå at vi prioriterer i samarbeid med tsjekkiske myndigheter. Så det er ikke bare et spørsmål om mening, det er et spørsmål om samarbeid.

Vanskelig å velge. Vi har finansiert store prosjekter i flere sykehus, inkludert Motola Teaching Hospital.

Vi finansierte også reparasjon av kulturminner i Praha og ulike regioner i Tsjekkia. I Praha kan jeg nevne Rotunda Saint-Pierre. Wenceslas på Malostranské náměstí eller klosteret St. Agnes Česká. Takket være norske midler er det en bygning i Příbram fengsel som brukes til utdanning av innsatte. Det er en skole hvor de kan få kvalifikasjoner for fremtidige karrierer.

Jeg vil også nevne vår støtte til ulike frivillige organisasjoner. De spiller en viktig rolle i alle demokratier, i Norge så vel som i Tsjekkia. Det er vanskelig å se for seg et levedyktig demokrati uten aktive ikke-statlige organisasjoner og frie og kritiske medier.

Vi utvinner olje og gass, men vi anerkjenner også at det haster med å beskytte miljøet. Det er derfor vi ønsker at folk skal kjøpe elbiler fremfor konvensjonelle biler. Spesielt i enkelte regioner. Et godt eksempel er Oslo: der selges det flere elbiler enn konvensjonelle biler.

Siden flere norske regjeringer har besluttet å skattlegge salg av elbiler, er avgiftene på konvensjonelle biler høye. Det betyr at en Tesla-bil ikke er dyr, den koster for eksempel som en Toyota. I Oslo betaler du for eksempel en bompenge på 53 NOK (rundt 135 CZK), men det er gratis å komme inn i byen for elbiler. I tillegg kan elbiler kjøre i bussbanen, slik at du kan reise mer fleksibelt i storbyer.

Det er klart at vi ikke vil ha olje og gass for alltid. En dag vil denne industrien opphøre, og derfor begynte vi å opprette et oljefond på 1990-tallet, annerledes enn de norske fondene. Dette fondet er ment å bli investert i utlandet og vil tilsynelatende eksistere for alltid.

Fordi det er ganske stort, har det en billion dollar i seg, og det vokser fordi alle inntektene fra oljeindustrien går inn i dette oljefondet. Og bare årsoverskuddet, satt til tre prosent, tilbakeføres til norsk økonomi.

Vi får derfor ikke mer enn det årlige overskuddet, noe som betyr at fondet forblir like stort, eller til og med vokser. Og det er derfor jeg sier at vi vil ha dette fondet for alltid.

Bare i utlandet, ikke i Norge. Alt administreres av Statens Bank og det er også en etikkkomité som bestemmer i hvilken sektor fondet kan investere. Vi investerer for eksempel ikke i våpen, kull eller tobakk.