Norge, et ellers fredelig land, ble rystet i 2011 av angrepet av høyreekstremisten Anders Breivik. Tsjekkia opplevde nylig et lignende sjokk, der en bevæpnet mann drepte 14 mennesker ved det filosofiske fakultet. Den norske journalisten Åsne Seierstadová, som skrev en bok om Breivik, beskriver i et intervju for Aktuálně.cz hvilke preg angrepet satte på samfunnet og hvilken fordel Norge hadde fremfor Tsjekkia i håndteringen av denne tragedien.
Massemorder Breivik drepte 77 mennesker, hvorav de fleste ble skutt på øya Utöya, nær Oslo, der unge sosialdemokrater møttes. Han soner en 21 års fengsel for angrepet. «Vi prøvde å akseptere at denne personen var en av oss. Han vokste opp i Norge, gikk på skole her, og så gikk han imot alt dette og gjorde det han gjorde. kontorist,» sier Seierstad, forfatter av 2013 bok om Breivik, One of Us.
Tsjekkia befant seg i en lignende situasjon i fjor, før jul, da en 24 år gammel mann først skjøt og drept en mann og et barn i Klánovick-skogen, og deretter myrdet en uke senere sin far og 14 andre personer ved fakultetet. av filosofi. i Praha. Deretter begikk han selvmord.
Da du skrev boken om Breivik, var du ikke redd for å gjøre ham en bjørnetjeneste? At han vil at så mange som mulig skal vite historien hans?
Jeg begynte ikke å skrive boken før ni måneder etter drapet. Så, lenge etter, hvor er Tsjekkia etter angrepet i desember? Dette var på et tidspunkt da den mest problematiske perioden med selvpromoteringen for lengst var forbi. Likevel innrømmer jeg at jeg aldri har holdt på med dette så mye.
Det er veldig viktig at samfunnet vet hvor disse menneskene kommer fra. Ekstremister er mennesker, og mens vi hører uttrykket «ikke bruk navnet hans», har selv mordere navn, familie, barndom. Det er derfor jeg behandler ham som alle andre, jeg skriver om ham som alle andre, og jeg gjør ham ikke til et større monster enn han allerede er. Jeg prøver bare å presentere det så nøyaktig som mulig.
Forrige uke snakket jeg med en rettsmedisinsk psykolog som fortalte meg at disse menneskene ofte drømmer om å bli kjente. Er det ikke akkurat det som skjedde i Norge?
Jeg vil si at Breivik har blitt mer beryktet enn berømt. Ja, du har rett, men er det bedre at vi som journalister eller som nasjon ikke prøver å finne ut hva som fikk ham til å gjøre dette? Hvis vi ikke gjør dette, gjør vi ikke jobben vår. Jeg er fortsatt i kontakt med foreldrene til ofrene og mange av dem har til og med takket meg for boken. Det var interessant for dem å lese om Breivik. De sa til og med at jeg ikke skulle spare leserne for en dråpe blod.
Videre har norsk presse knapt skrevet om Breivik de siste dagene. Jeg må si at selv etter selve hendelsen opptrådte journalistene svært ansvarlig og gjorde ikke en skandale ut av det. Selv om angrepet var en stor tragedie.
Hvordan kan vi korrekt informere om tragedien som skjedde i landet vårt i desember? I Tsjekkia ble media kritisert for måten de rapporterte om henne på.
Det vil aldri være en helhetlig tilnærming fordi folk har forskjellige grenser, verdier og meninger. Informasjon er alt og som journalister må vi prøve å finne ut alt vi kan.
Se for deg en situasjon der journalister drar til drapsmannens hjemby på dagen for tragedien og intervjuer familien hans. Er det akseptabelt?
Det er naturlig. Norske medier ringte også Breiviks foreldre på angrepsdagen. Jeg husker at mor ikke tok den opp, men far gjorde det. Han sa at det ikke bekymret ham fordi han sist hadde sett sønnen sin da han var femten. Og det var en viktig brikke i puslespillet for oss.
I Norge ble imidlertid journalister kritisert for å bruke et fotografi som Breivik selv hadde tatt. Han fikk tatt bildet sitt i et fotostudio og så kraftig og viktig ut på bildet. Det var dårlig, jeg er helt enig. Så var det en annen hendelse der politiet og Breivik gjenskapte skytingen på øya og den viktigste norske tabloiden sto med lange linser på den andre siden av kysten, omtrent 600 meter unna. De tok et bilde av Breivik som siktet og la bildet på forsiden. En begravelse fant sted på den tiden. Avisen ba senere om unnskyldning.
Hun jobber som frilansjournalist og er mest kjent for sine sakprosabøker som skildrer det vanlige livet i krigssoner.
Hun har allerede publisert seks dokumentarromaner som viser hennes reportasjearbeid i Irak, Afghanistan, Serbia, Tsjetsjenia og Norge. Hun ble kjent over hele verden, hovedsakelig gjennom 2002-boken Knihkupec z Kábul, som ble et av de mest solgte norske verkene gjennom tidene.
Elleve år senere ga hun ut boken En av oss, som forteller om den mest tragiske dagen i moderne norsk historie, da høyreekstreme Anders Breivik myrdet 77 mennesker.
Hun studerte russisk og spansk filologi samt filosofihistorie ved Universitetet i Osel. Mellom 1993 og 1996 jobbet hun som korrespondent i Russland og i 1997 i Kina.
Foto: Nobels fredspris
I vårt land delte noen redaksjoner et bilde av skytteren på taket av bygningen under selve angrepet.
Det er et bilde som kan inspirere andre angripere. Spesielt når skytteren virker sterk for ham. Et slikt bilde bør unngås. Men vi skal ikke legge alle mediene i samme pose.
Når det gjelder Breivik, har det vært mye stillhet etter handlingen. Folk ble sjokkert, til og med ekstremistene. På den tiden skjedde slike ting i USA, men aldri i Europa. Eller sjelden. Breivik ser nesten ut til å ha startet noe, ikke en trend, men du skjønner hva jeg mener.
Jeg tror det som forener oss er at vi inntil drapsøyeblikket ikke trodde at noe slikt kunne skje i landet vårt. Når vi ser tilbake, hvordan påvirket tragedien Norge?
Det første sjokket forvandlet seg veldig raskt til en dyp nasjonal tristhet som kom innenfra og som til en viss grad fortsetter den dag i dag. Vi prøvde å akseptere det faktum at denne personen var en av oss. Han vokste opp i Norge, gikk på skole her, og så gikk han imot alt og gjorde det han gjorde. Våre land deler faktisk også denne situasjonen til en viss grad.
Tror du det norske samfunnet ville reagert annerledes dersom forbrytelsen ble begått for eksempel av et medlem av Den islamske staten eller en annen jihadistisk organisasjon?
Mulig.
Jeg spør dette i forhold til at du tror det må ha vært vanskelig for folk å innrømme at han var «en av dere». I Tsjekkia, for eksempel, uten noen sammenheng, ga noen feilinformanter skylden for angrepet på Ukraina.
Folk vil alltid skylde på hvem de vil. I Norge utløste det sterk kritikk av politiet, som totalt mislyktes i å klare hele inngrepet. Hun var ikke klar, men treg, og hun nærmet seg det med den naiviteten at «dette kan definitivt ikke skje». Samtidig var det liten vekt på at de var politiske ofre. Så plutselig, ti år etter angrepet, begynte det å dukke opp bøker skrevet av unge sosialdemokrater om konsekvensene av tragedien på det norske markedet.
På hvilken måte?
De var misfornøyde med manglende vekt på at Breivik siktet dem på grunn av hva de trodde på, hva de representerte politisk og hvem de valgte å være. Hele denne hendelsen utartet til nasjonal sorg og ingen snakket om det.
Dette er trolig forskjellen når angrepet utføres av en politisk motivert person med ekstremistiske synspunkter, mens vi i Tsjekkia ikke kjenner motivet til skytteren.
Breiviks dommer erklærte ham for sunn sinn. Og du må nærme deg ham med denne bevisstheten, selv om ideene hans er gale. Paradoksalt nok er nok situasjonen litt lettere for oss enn for Tsjekkia.
Breiviks motivasjoner var åpenbare, vi kunne sette ham i bokser nesten umiddelbart. Han ble inspirert av Internett og ytre høyre og er en del av en viss kategori ekstremister som vi kan kjempe mot som samfunn. Vi kan rette vårt sinne mot noe. Dette er ikke tilfellet med skytingen i Tsjekkia, angriperen begikk også selvmord, så det blir ingen rettssak eller illusjon om rettferdighet.
Breivik hevder gjentatte ganger at Norge bryter hans menneskerettigheter ved å hindre ham i å kommunisere med omverdenen og under hvilke forhold de fengsler ham. Det er et paradoks med tanke på hva han gjorde.
Dette er allerede hans andre klage som retten behandler. Breiviks advokat sa at han ikke hadde fått besøk på seks måneder og ikke hadde nok kontakt med folk. Familien hans kan imidlertid komme, men han vil ikke se dem. Han ønsker å kunne gni skuldrene til folk fra ytre høyre.
Tror du han skjønner hva han gjorde?
Når vi ser på nazistenes rettssaker mot de største monstrene på planeten, ser vi at svært få av dem viste anger. Og selv om jeg ikke kan se inn i Breiviks sinn, har han et oppdrag. Det er politisk motivert. For å overleve med deg selv, må du tenke at du er på oppdrag. Han er i krig. Jeg tror ikke han er i stand til ekte empati.
Du korresponderte med ham en stund.
Jeg ønsket å intervjue ham for boken min. Men han dikterte vilkårene, så jeg nektet til slutt. Han ville foretrukket å skrive sin egen del om motivasjonen sin osv., og det kunne jeg ikke la skje. Dette ville være nok en bevisst promotering av ideene hans. Han prøvde å forhandle med meg på forskjellige måter, men til slutt lyktes det ikke. Han skrev lenge til meg, også etter at boka kom ut.
Leste han det?
Han sa ja. Han skrev hvor stolt han var over at Norges mest kjente journalist hadde skrevet bok om ham. At jeg virkelig er som ham og at han er fornøyd med det. Det ga meg frysninger da jeg leste det. Jeg skrev aldri til ham igjen. Men han fortsetter å prøve å få oppmerksomhet, han skriver til og med til noen av ofrenes foreldre, noe som er utrolig grusomt.
Video: Den norske massemorderen Breivik saksøker staten for å få slutt på isolasjon (01.10.2024)
Den norske massemorderen Breivik saksøker staten for å avslutte isolasjon | Video: Reuters
Student. Subtilt sjarmerende bacon-junkie. Spiller. TV-utøver. Frilansmusikkekspert
