En narkotikamafia dreper ved et uhell den gode sønnen til en ordnet norsk familie. Politiet er inhabil, men den gamle brøytefaren gir seg ikke. Han kaster bort hele livet og legger ut på en ensom hevnreise som i westerns. I dette tilfellet er det imidlertid en veldig Tarantino-fortelling med en blanding av det klønete temperamentet til Kusturics Yugo.

Helten ser ut som en vanlig gammel mann fra landsbyen (og det er han), men selv en gammel mann med rifle og snøplog kan lett drepe deg, spesielt når de arrogante gangsterene ikke forventer det. Han drar nytte av sitt skjønn. Filmen inneholder mye grusomme gangstere, men også avvikende karakterer og tørre utsagn. Den onde thailandske kona til heltens bror og de serbiske kjeltringene som ser frem til det norske fengselet der «alle er ærlige – vakter og fanger» og «ingen voldtar deg» er utmerket.

Stellan Skarsgård spiller den blide, mørke hevneren med plogen utmerket, men Bruno Ganz som den serbiske «gudfaren» er en godbit. Dette refererer åpenbart til den amerikanske storfilmen med samme navn – og med mye humor. Hvis jugoslavene filmet mafiasagaen, måtte Marlon Brando se og snakke om noe sånt.

Ved å støtte seg på westernsjangerens grunnlag har regissøren konstruert en ganske mørk og kald film, tett på den brutale gangsteren, men som også berører komedien lett. Det er lite støyende humor, derimot, ironien som ligger skjult i selve historien og i ordene til enkelte karakterer kan noen ganger ikke overses.

Klossheten til karakterene når ikke det punktet hvor vi kan snakke om en ekte parodi, det handler mer om små ting, som nervesammenbruddene til hovedmafiosoen og hans avvikende pedanteri (altfor formelle kostymer, et merkelig sterilt hus og fullt) . av kunstneriske skulpturer, abstrakte malerier og redesignede møbler og en nådeløs vekt på økologiske grønnsaker).

Andre motivasjoner forblir imidlertid sørgelig underutviklet: det er lite hån mot de late landpolitiet, og grunnen til at de to gangsterene er homofile gir ingen mening. Han nevner det bare kort, og det er ikke funksjonelt for historien.

Manuset balanserer dyktig handling og dialog. Den bygger seg ganske sakte og uten hastverk til klimakset, som kan være ingen ringere enn et stort siste oppgjør mellom superskurk og superskurk. Det er ikke Hollywood majestetisk og monstrøst som i Scarface, men det er godt filmet, inkludert den siste overraskelsen. Og mye snø.