Svensk Lappland

Været er dystert, først regner det litt, vi krysser grensen mellom Finland og Sverige, hvor vi i stedet for grensekontroll passerer en golfbane, regnet tiltar og vi drar lenger og lenger mot nord. Vi ankommer campingplassen og da været ikke lover noen bedring spør vi eieren hva prisen på hytta er. «Vanligvis er det 700 SEK, men jeg gir deg en rabatt. Den er din for 500. Vi chatter med en vennlig sveitsisk fyr som flyttet hit på grunn av sin kjærlighet til skandinaviske land. «Vet du det i Abisko (? en nasjonalpark nord i Sverige, nær grensen til Norge), kan det allerede være snø og det kan fryse?! Du er ganske sen her. Vi nikker med hodet for å ta dette som et faktum og trekker på skuldrene som et tegn på at vi ikke kunne ha valgt en bedre dato for besøket vårt. Vi sjekker inn og tørker av våre gjennomvåte eiendeler.

Som et alternativ til camping og for å prøve å ikke bruke mye penger på dyre hytter, kontakter vi noen Warmshowers-verter.

Urpo er en av dem. En 70 år gammel svenske, biolog og miljøaktivist, som vi tilbrakte rundt fire dager med. Oppholdet vårt i Urp var ikke lett. Han brukte begge hendene til å flytte eiendelene sine til sin nye bolig. Dette sørget for at vi ble innkvartert to steder samtidig. Det mest interessante med Urpo var hans lidenskap for velomobiler. Tidligere eide han to biler, som han til slutt solgte og kjøpte en velomobil. En velomobil er i hovedsak en lett dekket tre- eller firehjulssykkel med svært gode aerodynamiske egenskaper. Han valgte denne modusen for personlig transport som en måte å personlig redusere innvirkningen på global oppvarming og som bevis på at det finnes andre transportmåter i tillegg til biler, offentlig transport, tog, sykler og vanlig elektriske sykler. Han reiste også med velomobil fra Sverige til Paris og en dokumentar ble filmet med ham.

Vi har personlig prøvd velomobiler, men for oss er det fortsatt hyggeligere å sykle, selv om du med en velomobil kan bevege deg raskere eller gå lenger med mindre innsats.

Du kan se dokumentaren på Urpo her. Fra Urpa fortsatte vi utover polarsirkelen mot Abisko nasjonalpark.

Abisko regnes som det beste stedet å se nordlyset. Stedet ligger bak fjellene, i skyggen av regnet og det sies at bare besøk nasjonalparken i tre dager, så har du 80 prosent sjanse for å se dette naturfenomenet. Og så, med synet om nettene som ble forlenget, kunne jeg ikke vente med å sette stativet på plass igjen, fryse og gå tempo, mens jeg ventet på det rette øyeblikket. Selv om dagene er vakre og det knapt er en eneste sky på himmelen i løpet av dagen, kommer overskyet med skumringen og gjør himmelen mørkere slik at det ikke er snakk om å ta noen bilder. Det snør i hvert fall ikke og vi kan nyte de skandinaviske bestemødrenes sommer. Selv om Abisko er der man oftest kan se nordlyset, hadde vi ikke håndtak.

Lykke til med været eller seks soldager i Lofoten

Vi klatrer sakte, været er overskyet og vi krysser Norge. Vi vet at varselet byr på regn, men vi bestemmer oss for å ikke bruke vanntette bukser likevel. Feil! Så fort vi passerer den norske siden av åsene og begynner å gå nedover mot Narvik, tiltar regnet sakte og vi blir mer og mer gjennomvåte og iskalde. Alt stabiliserer seg når vi kommer inn på hovedveien igjen. Smal tofelts vei, stor trafikk med store lastebiler som virvler vann og gjørme fra veien. Bråk! Med blikket hypnotiserer jeg den hvite linjen i kanten av asfalten og konsentrerer meg om de «trygge» 20 centimeterne. Det er en bom til høyre, og samme avstand til venstre passerer biler og ikke særlig sakte. En skarp sving til en hvilken som helst side kan få fatale konsekvenser. Hurra! Narvik Mall, vår oase hvor vi kan skifte gjennomvåte klær, kjøpe mat og koble til WiFi fordi det svenske SIM-kortet er sperret i Norge og vi må avtale med Axel, vår neste Warmshowers-vert. Vi er takknemlige for å kunne vaske og tørke klærne våre. I tillegg kommer Axel og jeg godt overens, får råd om omveier langs ruten vår og kanskje til og med hvordan man kan få gratis mat. Har du noen gang hørt om søppeldykking?

Dagen etter er været praktfullt, temperaturen stiger til 17°C, det er nesten ingen vind og vi setter kursen mot nærmeste ferge til øyene. Det nordnorske kontinentet er imponerende. Spesielt rundt det ikoniske Stetinden-fjellet. Alle disse monolittiske steinene minner meg på hvor mye jeg savner å klatre. «Ikke bekymre deg, du får se det snart,» trøster jeg meg selv og fortsetter. Etter å ha kommet til fergekaien til Vesterålen, melder Daška at bremsene hennes begynte å lage en merkelig lyd. Jeg ser på bremsen og ser at foringen er helt ødelagt og at Daška kun bremser med en metallplate. Jeg begynner et midlertidig bytte av mine minst slitte tallerkener til Daščinas og jeg klandrer meg selv for ikke å ha kjøpt platene jeg holdt i hånden i går i Narvik. «Å nei, vi må finne dem på øyene, jeg håper de ikke blir for dyre,» når vi går om bord på fergen.

Hvis vi ønsket å planlegge for bedre vær, ville det ikke fungere 100%. Værmeldingen gir solskinnsvær de neste fem dagene. Jeg prøver å forsikre Daška om at prognosene kan endre seg raskt. Heldigvis skjedde ikke dette.

Vi drar dit så mye som mulig for å utnytte godværet. I mellomtiden sover vi en natt på fugleobservatoriet og er veldig heldige som får se nordlyset. Totalt fire netter av seks går jeg ut, biter tenner og løper rundt kameraet. Jeg klarte å ta noen bilder. Jeg føler tilfredshet. Uansett, ingen bilder kan beskrive følelsene som strømmet gjennom kroppen min. Enorm glede og undring da en enorm bue av bevegelig utstråling dukket opp over den enorme horisonten. Jeg forstår nå hvorfor våre forfedre kalte dette fenomenet «naturånder» eller «dansende lys». Vi endte til og med opp med å få bremseklosser. Vi kan nå gå litt lenger sør.

Den kaldeste delen av Norge

Fra min studietur til Norge for seks år siden husker jeg at det norske indre kan være veldig kaldt. Beviset var -20°C temperaturen i en venns flyttebil mens han kjørte et sted rundt Lillehammer. Ok, men hva kan du forvente nå, i slutten av september? De høyeste åsene er dekket av det første snøfallet fra 1200 meter over havet. Dette er ikke et godt tegn. Absolutt ikke for de av oss som ønsker å campe i naturen og nyte naturens skjønnhet. Fra byen Vinstra setter vi kursen mellom to norske nasjonalparker. Mellom Jotunheimen og Langsua. Ukjent for oss strekker Mjølkevegen, eller Melkeveien seg mellom disse nasjonalparkene. Dette er en 250 kilometer lang sykkelvei mellom byene Vinstra og Geilo, som tar deg til platåene der setergårdene ligger og hvor mange trekirker kan sees. Dessverre for oss er det lavsesong og de fleste overnattingssteder og restauranter er stengt. Dette betyr at vi ikke vil unngå mer enn én iskald natt i teltet og vil føle en større følelse av eventyr.

Etter å ha gått denne utrolige stien har vi bare fem dager igjen fra Geilo til havnebyen Larvik, hvorfra vi skal over med ferge til Danmark. Underveis tenker vi på hva vi liker og ikke liker med Norge, og faktisk begynner vi også å analysere hvordan hele denne turen påvirker oss. Vi har tross alt vært på veien i nesten ett år.