En kjærlighetshistorie som overvinner alle hindringer – og kanskje til og med en dødelig diagnose. Den norske filmen Naděje gjorde suksess på mange globale festivaler og vakte mye oppmerksomhet. Nå kan du se det også.

De heter Anja og Tomas. Et par suksessrike og energiske middelaldrende artister som har tilbrakt halve livet sammen, omgitt av sine seks barn, venner, kolleger og familie. Og hennes plutselige og dødelige diagnose, tilsynelatende helt håpløs, som hun får vite om før julehøytiden.

Dette er hovedomrisset av det norske kammerdramaet Naděje, der den kjente norske filmskaperen Marie Sodahl er signert som regissør og manusforfatter, og som du også kan se nå i arkivene til tsjekkisk fjernsyn iVyslínie.

Dette kan være det ganske uventede tipset for den perfekte Valentinsdag-filmen.

Håpet dør aldri. Og til syvende og sist, kanskje uventet, kan den også gjenopplive den gamle romantikken mellom den energiske Anja (Andrea Hovig) og hennes karismatiske ektemann Tomas (Stellan Skarsgard) i årene da tiden i det uendelige ble delt mellom karrieren og omsorgen for en stor familie i et romslig rom. leilighet i Oslo sentrum. De bor mer nær hverandre enn sammen.

Som teatersjef nyter hun for tiden en triumf takket være den internasjonale suksessen til hennes siste produksjon. Julen kommer, hele familien kommer hjem. Og det er en typisk lappeteppefamilie. Nemlig hans barn, hans barn, deres felles barn og også hans bestefar.

Midt i førjuls-maset, mellom å kjøpe et juletre og løse små daglige krangel mellom seks brødre og søstre i alderen fra ti år til voksen alder, som i sine evige krangler til og med glemmer den nøyaktige alderen til en av de yngre brødrene og stadig smelle igjen alle dører i den store leiligheten, det kommer til å skje.

Anja får vite at hodepinen hun tilskrev stress og nervøsitet før premieren skyldtes en hjernesvulst. Den er stor, på et vanskelig sted, og virker helt uhelbredelig.

På julaften får Anja vite at hun har rundt tre måneder igjen å leve.

Dette er grunnplanen i historien, der regissør Maria Sodahl spilte et imponerende og intimt familiedrama for to skuespillere, en mann og en kvinne, som, stilt overfor den fatale beskjeden fra legene, vil revurdere hele livet langt på vei.

Det er bare de to som bestemmer seg for å holde de dårlige nyhetene for seg selv. Anja har allerede tilbrakt forrige juleferie på sykehus, den aktuelle svulsten er visstnok en metastase fra en tidligere lungekreft. Han bestemmer seg nå for å tie om sykdommen hjemme.

«Jeg vil ikke at barn skal hate julen resten av livet», forklarer Anja til legen sin.

Maria Sodahl stoler på det sivile og overbevisende skuespillet samt den enorme menneskelige dybden til de to hovedrepresentantene, perfekt valgt for de vanskelige rollene som livspartnere som står overfor en plutselig og for nær død. Anja er liten og skjør, men tilsynelatende forsvarsløs.

Og Tomas, med den imponerende høyden på 191 centimeter Skarsgard, som eneste støtte i kampen mot sykdommen, befinner seg plutselig helt alene – og så å si også liten, liten, redd.

Regissøren er totalt suveren i fortellingen. Kanskje også takket være at han også forteller litt av sin egen historie. Også hun har allerede møtt en lignende medisinsk diagnose. Og hun forsto tydelig hvor viktig håp er når det ikke ser ut til å være noe håp.

Og kanskje takket være regissørens personlige erfaring er vi vitne til de helt absurde øyeblikkene dårlige nyheter kan bringe til familielivet til et par med seks barn. Anjas første reaksjoner er fullstendig irrasjonelle.

Det viktigste å gjøre når man har en hjernesvulst er selvsagt å tømme hele den gigantiske leiligheten, stable alle skiene og skøytene symmetrisk i boden og rydde i de seks barnerommene, for det meste tenåringsjenter.

I den andre fasen er det en klassisk periode med fornektelse, skyld og sinne, forhandlinger og depresjon. Forsoning kommer ikke på lenge, det er tross alt jul, alle gleder seg på en helt urettferdig måte og hun ser nok alt dette for siste gang.

Julaften med dekket bord, muntre historier, favorittfellesleker. Deretter de tradisjonelle besøkene. Grusomme bivirkninger av medisinene han fikk mot grusom hodepine i julehøytiden. Søvnløshet. Og mannen hennes, hennes eneste støtte, er så umulig!

Derfor, på dette tidspunktet, er bebreidelser som blir sagt gjennom tennene dine over julepunch eller bak en låst baderomsdør ideelle.

«Du trenger ikke å elske meg bare fordi jeg skal dø, men jeg må vite at du vil hjelpe meg.»

«Vi holder ikke sammen, vi har aldri vært flinke til det.»

«Jeg vil ikke at barna skal huske oss slik etter at jeg er borte.»

«Arbeidet ditt har alltid vært min største glede.»

Det som kan være en til tider uutholdelig studie av et samlivsbrudd med en annen skaper, er gjort utrolig lett å fordøye takket være Marie Sodahls engasjerende fortellerstil. Folk applauderer helhjertet et kranglete par i en vanskelig livssituasjon. Fordi de føler at de elsker hverandre til tross for alt.

At de sammen møter frykten for kulden og de upersonlige reaksjonene til sykehuspersonalet og plutselig i bilen deler de sine dypeste hemmeligheter, sine gamle utroskap, sine flørter med iskald ærlighet og etter år avslører seg hver halve -sannheter, kvart -sannheter og direkte løgner, det er bare deres selvoppholdelsesinstinkt.

Kanskje til og med et slags felles selvforsvar mot det som skjer i øyeblikket, når livene deres til nå faller sammen i hendene i løpet av få dagers feiring.

Og at i øyeblikk når virkelig dypt skjulte smerter dukker opp, knyttet til for eksempel en annen kjærlighet til ens familie og stebarn, og når politisk korrekthet ikke har tid, klamrer Anja og Tomas seg følelsesmessig.

Med dem kjører betrakteren en følelsesmessig berg-og-dal-bane, opp og ned, dag etter dag, time etter time. I medisinske rapporter og kommunikasjoner, men også hjemme, i sengen. Desperate og negative nyheter, ofte kommunisert på en ganske ufølsom måte, veksler med plutselige tilførsel av håp.

Og med håp blir kjærligheten dypere, uansett hvor komplisert den måtte være. Tross alt er forhold kompliserte.

Hope er ikke en morbid eller desperat film. Tvert imot. Det er en film om kjærlighet. Den typen kjærlighet som virkelig eksisterer.

Den ble først presentert for fire år siden på Toronto IFF og ble også en suksess på Berlinalen og mange andre festivaler, hvor den vakte mye oppmerksomhet. Maria Sodahl for beste regi og skuespiller Andrea Hovig for sin karakteristiske skildring av syke Anja ble nominert til den prestisjetunge European Film Award.

Du kan se norske Naděja på tsjekkisk TV iVyslínia frem til 18. februar.